- Jeg hadde ikke noen pappa

KARL JOHAN (Side2): Teatersjef Erik Ulfsby i Det Norske Teatret legger armene bak hode, lener seg tilbake og spør den 23 år gamle gutten som står nervøst og tripper om han kan synge en av låtene fra musikalen «Les Miserables». Kort tid etter fylles rommet med melodien til «Do you hear the people sing», da Kashfa King Gashamura synger første verset av den velkjente låten på engelsk.

Det som skjer etterpå skaper Hallelujhastemning, og hovedpersonen selv beskriver øyeblikket som magisk.

- Jeg sto der i nynorskteateret og sang andre verset av sangen på nynorsk Jeg følte at alt jeg hadde gjort ledet opp til dette øyeblikket, sier Kashfa, til Side2.

- Oh! Det var utrolig
For noen uker siden var den unge mannen en relativt ukjent person, om man da ikke er velsignet med småbarn. Kashfa har nemlig de to siste årene vært NRK Super-programleder på «Barne-TV», og i sommer fikk han også sitt eget TV-program på statskanalen. Medieinteressen har imidlertid økt etter at 23-åringen hadde sin teaterdebut tidligere denne uken - som Mowgli i «Jungelboken».

- Oh! Det var utrolig å stå på scenen på fredag. Det var en «utadæsjælopplevelse»; for å sitere Ravi, ler Kashfa, som allerede har fått kjenne hvor tøft det kan være for kroppen å spille i en musical.

Dagen etter premieren måtte han inn på legevakten for å få en kortisonsprøyte. Smertene i kneet ville nemlig ikke avta, og da han stiger ut av heisen på Etoile på toppen av Grand Hotel i Oslo er det med en litt halt gange.

- Det var fullsatt sal på premieren, og jeg hadde vært «shaky» hele den dagen. Men med en gang jeg hørte musikken fra «Jungelboken» så ble jeg rolig og jeg tenkte; Nå skal jeg vinne.

Og vant kan man jo kanskje si at han gjorde. Både han og resten av «Jungelbok»- ensemblet våknet nemlig opp til svært så gode kritikker, og Kashfa selv husker at det nesten ikke var et tørt øye i salen da han sang avslutningsnummeret.

- Den dagen døde Kashfa litt. Eller jeg fikk et nytt liv, ler han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Mamma var så redd
Om dette stemmer er det på mange måter i alle fall andre gangen Kashfa får et nytt liv. Som toåring flyktet hans 22 år gamle mor fra Rwanda med sønnen sin på armen, på jakt etter et bedre liv et helt annet sted i verden.

- Det var visst litt dramatisk når mamma dro, sier Kashfa, og referer til opptøyene som startet før det 100 dager lange folkemordet fra april til juli i 1994.

Kashfa titter ut av vinduet og mot den knallblå himmelen som Oslo-borgerne er velsignet med denne høstkalde dagen. Dette er noe han gjør gjentatte ganger under intervjuet, det samme gjelder de fektende armbevegelsene som han benytter i tilfeller som ser ut til å engasjere han.

- Men mamma var så redd for at noe skulle skje, og hun ville dra et sted hun kunne tenke. Når hun var seks år så fortalte faren hennes alltid historier om Norge at det lå på toppen av verden og at menneskene der ligner på oss. Dette husket hun, og det var derfor vi havnet i Norge. Så det var tilfeldig, sier Kashfa.

- Jeg hadde ingen anelse
Asylmottaket i Ås var Kashfa og morens første stoppested, og det skulle vise seg at det var også i dette området de skulle bli.

- Jeg husker ikke så mye, men det jeg husker er at jeg lærte språket ekstremt fort. Allerede etter en uke i Norge gjorde jeg meg forstått. Jeg og mamma var på Oslo S bare noen dager etter ankomst og jeg måtte spørre folk på norsk hvor toalettet var, ler Kashfa, og veiver litt med armene.

Etter tre måneder i Norge skrev lokalavisen om gutten fra Rwanda som snakket bedre norsk en de lokale småbarna, og Kashfa mimrer tilbake til det han omtaler som en idyllisk oppveksti naturskjønne omgivelser på Ås.

For Kashfas mamma var det imidlertid ikke fullt så lett.

- Mamma hadde det ikke så gøy. Jeg hørte hun sa i et intervju her om dagen at hun hadde sørget i tolv år. Hun sørget over tapet av faren min og andre familiemedlemmer. Når jeg hørte dette tenkte jeg; Wow. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge hun hadde sørget.

- Hun gråt jo når jeg var ute og det er ganske tungt å vite.

- Jeg hadde ikke noe pappa
Faren til Kashfa ble igjen i Rwanda da han og moren flyktet. Han kom fra en velstående familie, med politiske tilknytninger. Hva som skjedde med faren er han usikker på - alt han vet er at han dro til Uganda sammen med tutsiledere, og at faren døde da gruppen tok seg inn i Rwanda.

- Jeg spilte mye fotball og når vi spilte fotballkamper så hadde alle med seg pappaen sin, men jeg hadde jo ikke noe pappa, sier Kashfa, men ikke med sårhet i stemmen.

Skuespilleren og programlederen hadde nemlig så mange bra folk rundt seg, spesielt voksne damer.

- Jeg hadde ikke noe pappa, men jeg hadde en mamma og mamma bruker å si til meg; Jeg er mammaen din, pappaen din, søsteren din og broren din.

- Så det har ikke vært så traumatisk. Folk tror det er så traumatisk. Jeg skjønner at det er flott å ha en pappa, men jeg har ikke hatt det.

- Det var helt ekstremt
Farsfigurer fant han på TV-skjermen og Barry Watsons rollefigur, Matthew Camden, i den amerikanske ungdomsserien «7th Heaven» var en av dem han så opp til.

- Når jeg skulle barbere meg for første gang så hadde jeg ikke noe far som kunne lære meg det. Jeg skjønte jo ikke hvordan man skulle gjøre det. Skulle man bruke varmt vann, eller kaldtvann, ler Kashfa, og klapper seg på kinnene.

Youtube ble redningen for den unge gutten.

- Sånne ting hadde jeg sikkert lært om jeg hadde hatt en far. Men ellers har det vært helt fint.

- Det var magisk
Ifølge Kashfas farmor er 23-råningen svært lik sin avdøde pappa. Dette kom fram da han sammen med sin mor reiste til Rwanda, for å oppsøke sin farmor som han ikke hadde sett på tolv år, i forbindelse med NRK-programmet «Hva har du i bagasjen».

- Farmoren min visste ikke at vi kom og vi oppsøkte henne på hotellet hun eier og når vi kommer dit så går onkelen min foran meg før han trer til side mens jeg fortsetter rett fram, forteller Kashfa.

Møte ble svært så emosjonelt.

- Det var magisk. Det var helt ekstremt. Det sykeste jeg har vært med på.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Man lærer ikke hatet til barna
Både kameramannen, lydmannen, farmoren, moren og han selv måtte ty til tårene i dette øyeblikket. Det var sterkt forteller Kashfa.

Han veiver med armene igjen, smiler og begynner å legge ut om hvor vakkert Rwanda er.

- Rwanda blir kalt Afrikas suksesshistorie. De hadde folkemordet i 1994 hvor omkring 1 million mennesker døde, men nå er det infrastruktur, det er skyskrapere og alle følger trafikkreglene. Det kalles Afrikas Toscana for det er så vakkert.

Landet, som ifølge Kashfa er Afrikas tryggeste og reneste land, skal være det landet i verden med flest kvinner i parlamentet og ha en dugnadsånd som løfter landet til nye høyder. Innbyggerne glemmer imidlertid ikke fortiden.

- Man glemmer ikke historien, men man lærer ikke hatet til barna. Og det er det viktigste, sier Kashfa.