- Jeg hadde englevakt to ganger på rad

- Du kan si at jeg har hatt englevakt to ganger på rad, sier Anders Næss.

18-åringen fra Frogner unner ingen å gjennomgå det han har opplevd det siste året: Først overlevde han en alvorlig trafikkulykke. Da han våknet på sykehuset dagen etter fikk han vite at legene hadde funnet en svulst i skulderen hans, skriver Romerikes Blad.

Dette er historien om en 18-åring som velger å se positivt på livet når alt er som mørkest.

Alt ble svart
Onsdag 26. september 2012 starter som en vanlig dag for den motorinteresserte, da 17 år gamle, gutten. Han holder på å pusse opp en motocrossykkel, og kun noen små deler mangler før tohjulingen er ferdig. Endelig tikker meldingen fra posten inn om at delene kan hentes.

- Mamma sa hun kunne kjøre meg til postkontoret. Men jeg hadde ikke tålmodighet til å vente, så jeg tok lettmotorsykkelen, forteller Anders.

På vei hjem fra postkontoret skjer det fatale: En bilist bryter vikeplikten og svinger plutselig over veien, rett foran Anders.

- Jeg husker at jeg bremser alt jeg klarer. Så blir alt bare svart, forteller han.

Ble liggende i grøfta
Det neste Anders husker er at han våkner liggende på ryggen i grøfta, flere meter fra motorsykkelen, og ikke får puste.

- Følelsen av at du skal dø er ubeskrivelig. Du får helt panikk, sier han.

En sykepleier som kom kjørende rett bak bilen Anders kolliderte med setter straks i gang med førstehjelp.

- Jeg fikk kavet meg opp i sittende stilling, og kjente at pusten etter hvert kom tilbake. Samtidig kom intense smerter fra beinet som lå i helt feil stilling, husker han.

I full fart blir 17-åringen fraktet til Ullevål sykehus. Legene konstaterer én punktert lunge, ett brukket lårbein, én brukket arm og flere brukne ribbein.

- Tilstanden var så alvorlig at legene var usikre på om jeg ville overleve natta, sier han.

Ville ta livet tilbake
Etter hvert blir det konstatert at 17-åringen er utenfor livsfare. Men han må gjennom operasjon og behandling på Ullevål om natta. Grunnet de omfattende skadene blir kroppen kjørt gjennom CT-skanner og MR-røntgen.

Dagen etter overflyttes han til Ahus.

- Da jeg våknet kom en lege inn på rommet og fortalte at de hadde oppdaget en cyste i skulderen min. Jeg visste ikke helt hva det var og fikk heller ikke vite så mye mer om det, så jeg sa bare «ok, det går vel bra», forteller Anders.

På dette tidspunktet er familien først og fremst lettet over at gutten deres er i live. Selv bruker Anders all sin konsentrasjon til å tenke på hvordan han raskest mulig skal komme seg ut av sykesenga. Han nekter å høre på legene som mener han bør vente til etter jul med å fortsette skolegangen.

Etter cirka to uker er Anders endelig ute fra sykehuset, og tre uker etter ulykken er han tilbake på skolebenken.

- Jeg fikk tak i en rullestol og brukte drosje for å komme meg fram og tilbake. Men det kostet mye krefter. Etter skolen la jeg meg rett i senga og sov til dagen etter. Jeg var helt tom, husker Anders.

Sjokkbeskjeden
Anders hører ikke mer om cysten i skulderen før han nærmere jul får innkalling til biopsi på Radium- hospitalet. Dette er en medisinsk diagnostisk prosedyre som innebærer fjerning av vevsmateriale fra et organ for undersøkelse.

- Det var da fikk jeg sjokkmeldingen, om hva de hadde funnet i skulderen min: Et sarkom, som er en type beinkreft. Cysten var på størrelse med en golfball, forteller Anders.

Han får vite at amputasjon er en vanlig måte å bli kvitt den sjeldne kreften på. Hvor mye som må bort i hans tilfelle er uklart før legene får gjort ytterligere undersøkelser.

- Først fryktet jeg at de måtte amputere hele skulderpartiet og høyre arm. Så det var ganske laber stemning i jula. Jeg slet veldig med tanke på hvordan livet mitt ville bli. Dette førte igjen til at opptreningen av beinet gikk saktere, forteller han.

Den alvorlige kreftbeskjeden kommer som et nytt slag i ansiktet for Anders og hele familien.

- Vi tenkte «er det virkelig mulig?». Her hadde vi fått den beskjeden alle foreldre frykter, men følte oss likevel heldige over at det ikke gikk enda verre i trafikkulykken. Så kom beskjeden om kreften. Det snudde livene våre opp ned en gang til, sier mamma, Hanne Røtterud.

- Kunne blitt drept
I slutten av januar 2013 blir Anders lagt inn på Radiumhospitalet for operasjon.

- Etter å ha levd lenge i uvisshet var det en enorm lettelse å få vite at de ikke måtte amputere hele armen. Men deler av skulderbladet og deler av musklene måtte bort for at jeg skulle bli kvitt kreften, forteller han.

- Det vil ta to til tre år før armen kan fungere normalt, men det er mye bedre enn å ikke ha noen arm, legger han til.

De psykiske følgene av ulykken og kreftsykdommen plager Anders mest.

- Det siste året har vært helt jævlig. Noen ganger, for eksempel når jeg kjører bil, gjenopplever jeg det som skjedde. Da rakner det helt, og jeg må bare stoppe. Om nettene hender det jeg våkner med angst for å ligge på ryggen og ikke få puste, forteller han.

- Når du står her i dag, hva tenker du om alt som har skjedd?

- Jeg kunne jo blitt drept i ulykken. Så jeg har hatt veldig flaks sånn sett. Samtidig sa legen min at dersom kreften ikke hadde blitt oppdaget da den gjorde, kunne det gått lang tid før det ville blitt oppdaget. I verste fall kunne det vært for seint til å redde armen, og kreften kunne ha spredd seg til ribbein og lunger. Så jeg har egentlig hatt dobbelt flaks, mener Anders.

- Heldig, tross alt
Nylig var rettssaken mot kvinnen som kjørte bilen Anders kolliderte med oppe i Nedre Romerike tingrett.

Kvinnen erkjenner å ha brutt vikeplikten, og ble dømt til 18 dagers fengsel, samt å betale en oppreisning på 50.000 kroner til Anders. Tiltalte har valgt å anke dommen.

I forbindelse med rettssaken snakket Anders med kvinnen for første gang etter ulykken. Han har delte følelser overfor henne.

- Hun har jo reddet meg på et vis, og ødelagt meg på et annet vis. Det er ganske sykt å tenke på hvor tilfeldig alt er, sier han.

18-åringen mener begge parter er ofre i saken.

- Hun hadde vært veldig redd i ettertid for at jeg skulle være sint på henne, men det er jeg ikke i det hele tatt. Jeg og familien min synes synd på henne, og det var fint å få snakket med henne etter rettssaken. Omkostningene har vært store for begge parter. Nå håper vi det går framover, jeg har tross alt vært veldig heldig, sier Anders.

- Jeg er veldig sta
I dag er Anders kreftfri, men må til jevnlige kontroller på Radiumhospitalet i ti år framover. Av fysiske skader fra ulykken er det titanrøret i lårbeinet som plager ham mest. Det blir iskaldt om vinteren og skruene kan skape gnisninger mot muskler og hud.

Kreften har også satt sine fysiske spor, i form av et 35 centimeter langt arr på ryggen og et «søkk» der skulderbladet en gang satt.

- Det som plager meg mest er at jeg ikke får kjørt motocross lenger. Det er tungt, for motorsykler var livet mitt, sukker Anders.

Midt oppe i kampen for å komme tilbake til livet, har han fullført utdannelsen på IKT-service med gode karakterer. Nå er han lærling på fulltid ved IKT-avdelingen på Rælingen videregående. Han har også klart å ta førerkort på bil.

- Det er mange som har lurt på hvordan jeg har fått det til. Svaret er nok at når jeg setter meg et mål, så gir jeg meg aldri. Jeg er veldig sta, smiler Anders Næss.

Romerikes Blad har ikke lykkes i å få en kommentar fra kvinnen som kolliderte med Anders Næss. Hennes forsvarer, advokat Simen Warp, ønsker ikke å kommentere saken.

Les flere saker i Romerikes Blad