- Jeg forteller bare sannheten

(SIDE2): - Jeg er en sky person. Jeg tar ikke opp mye rom. Jeg foretrekker å betrakte fremfor å stå i søkelyset, sier Ulrich Seidl som når er kinoklar med «Paradis: Håp», den siste filmen i Paradis- trilogien.

Mer fra Side2.no: Sjekk forsiden nå

Ulrich Seidls tre Paradis–filmer «Kjærlighet», «Tro» og «Håp» setter søkelyset på det moderne Østerrike og rike Europa. Men mest av alt det ubehagelige. I den første filmen møter vi en middeladrende kvinne som «finner kjærligheten» blant unge pengekrevende menn i Kenya. I film nummer to møter vi søsteren til kvinnen i den første filmen. Hun er sterkt troende og vil redde Østerrike til fordel for katolisismen - selv er hun gift med en moderat muslim. I den siste film «Håp», møter vi datteren til kvinnen i den første filmen , som sendes på slankefarm mens moren er i Kenya.

Når jeg ser på Paradis-filmene dine får jeg inntrykk av at du har at pessimistisk syn på livet.

- Det handler ikke om pessimisme eller optimisme, men om å fortelle sannheten, forteller Ulrich Seidl med et forsiktig smil. – Det handler naturligvis om mitt syn på verden og sannheten.

LES ANMELDELSEN:Ungdommens paradis

Les også om de to andre filmene i serien:
Fundamentalisme i forstaden
Grotesk kjærlighet

Kvinner
Det er mange filmregissører som foretrekker å fortelle sine historier gjennom kvinner – Ingmar Bergman var en av dem. Lars von Trier er en som startet med å fortelle historiene sine gjennom menn, men så oppdaget han at «kvinner hopper ikke av toget før det treffer veggen – slik menn gjør».

- Kan du fortelle hvorfor du har valgt å fortelle gjennom kvinner i stedet for gjennom menn i din trilogi?

- Det står ingen tese eller erkjennelse bak mitt valg av å vise det hele fra kvinnenes perspektiv. Jeg mener at også i mine tidligere filmer har sympatien ligget hos kvinner når det har kommet til maktkamp mellom menn og kvinner.

«Paradis: Håp» handler om tenåringsjenta Melanie som skal på helsefarm om sommeren for å slanke seg.

- Var det vanskelig å finne tenåringsjenter til rollene som overvektige ungdommer på helsefarm?

- Vi gjorde utrolig mange intervjuer for filmen. I løpet av halvannet år møtte vi hundrevis av tenåringsjenter, vi besøkte helsefarmer og skoler i hele Østerrike. Det handlet om å finne de rette jentene. Vi måtte finne jenter som var overvektige. Det var veldig vanskelig, fordi tenåringsjenter er veldig kroppsfikserte, og her i filmen står de frem som overvektige for hele verden. Vi gjorde det helt klart fra begynnelsen av at filmen kom til å ha veldig mange scener hvor de måtte vise kroppen og overvekten – fordi det var det temaet vi jobbet med.

Begrensninger
Hovedrolleinnehaveren i filmen er Melanie som reiser på helsefarm. Rollen spilles av en trettenåring. Filmen har nokså intime scener mellom henne og en middelaldrende mann – hvordan jobbet du med disse scenene?

- Jeg prøvde på forhånd å finne ut hva som fungerte og hva som var grensene for hva vi kunne gjøre i disse scenene. Jeg så tidlig at scenene med dialog ikke fungerte, og jeg prøvde derfor å gjennomføre disse scenene ved hjelp av blikk og kroppsspråk. Et annet problem med castingen av filmen var at som trettenåring forandrer du deg raskt. Derfor var det også viktig at det var kort tid fra casting til innspillingen begynte.

- Har det gått slik du håpet?
- For meg har det vært en sammenhengende prosess – også i klipperommet. Faktisk var det i klipperommet jeg tok avgjørelsen om å lage tre separate filmer i stedet for én film, som jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg liker alltid å prøve ting helt ut, og så akseptere dem eller forkaste dem. Forandringer er en del av prosessen. Jeg prøver aldri å holde fast ved den opprinnelige ideen. Totalt hadde jeg nitti timer med opptak, og jeg mener jeg har gjort det beste ut av det materialet jeg hadde. Du kommer til et punkt hvor du innser at du ikke kan gjøre noe mer, sier Ulrich Seidl som nå skal lage dokumentarfilmen Kjelleren, om menn som har bosatt seg i kjellere.

- Av naturlige årsaker blir det en mørk film, sier regissøren.