- Jeg er villig til å dø for Syria

AKERSGATA (SIDE2): Det er en ung og engasjert kvinne som i disse dager lanserer boken «Evighetens folk kjenner ingen frykt».

Og Shani Boianjiu (27) er fryktløs. Hun sitter helt på kanten av stolen når hun snakker energisk om situasjonen i Syria. Hun har, som svært mange andre verden over, store vanskeligheter med å forstå hvorfor det har tatt verdenssamfunnet så lang tid å reagere.

- Hva er det vi venter på?! Kongressen? Jeg er klar, og spør de meg om jeg vil til Syria, så sier jeg ja, sier hun og nikker. Shani mener at noe av løsningen kan være å sende i to fredsbevarende styrker per barn.

- Konflikten er i mitt land, det skytes missiler fra Libanon inn i Syria bare seks hundre meter fra der jeg bor, forteller hun.

- Jeg er ikke redd for mitt eget liv, jeg er redd for verden. Jeg trodde vi sa aldri igjen. Så hvis jeg er redd er det ikke for meg selv. Jeg er villig til å dø for det, med glede, sier Shani.

Hun er ikke vanskelig å tro heller. Med det lange ravnsvarte håret, gjennomborende brune øyne og sitt rike engasjement er hun absolutt troverdig. Shani var våpentreningsinstruktør da hun var i den israelske forsvaret (IDF), og trener villig opp hvem det måtte være som ønsker å bli med å redde befolkningen i Syria. For som hun sier;

- 99 prosent av befolkningen i Syria ønsker meg død, selv om jeg er rumensk-irakisk jøde. Men hva så? Vi skylder dem dette. 125.000 mennesker er døde, og sikkert flere også, det er jo bare de som blir talt opp. Anslagsvis er fire millioner på flukt, av dem en halv million barn. Skal vi vente i ti til tjue år til bare for å se at tallet er skremmende mye høyere? undrer hun og rister på hodet.

Naturlig med militæret
Shani ble født i Jerusalem i 1987, og vokste opp i en grenseby ved Galilea. Far og mor er fra henholdsvis Romania og Irak, og fikk kjenne voldsomme konflikter på kroppen selv før de kom seg til Israel.

I landet er det mer eller mindre obligatorisk militærtjeneste med to år for jenter og tre for gutter.

For Shani var det bare det neste naturlige steget i voksenlivet.

- Hele livet har jeg ventet på at noe i livet skal starte. Når en går i barnehagen venter en på barneskolen, så på ungdomsskolen deretter på videregående, høyere utdannelse, kjæreste, ekteskap, barn, et barn til... Systemet er satt opp slik i alle land. Så for meg var militære det samme, det var det som skulle skje da, sier hun.

Shani jobbet i tre uker i det hun beskriver som en kjedelig produksjonsjobb forsvaret ventet.

- Jeg var 18 år, tre uker og to dager før jeg ble innkalt, ler hun. Shani var glad for det.

- Og jeg ville jobbe så mye som mulig før jeg begynte i militæret, for det er ikke lov å jobbe ved siden, den tiden man er det. Noen gjør det så klart, men det er ulovlig.

Militær chic-lit
Karakterene i boken er barndomsvenninnene Yael, Avishag og Lea. De tre vokser opp i en liten landsby, ikke helt ulik den Shani selv vokste opp i, men hun understreker at boken ikke er selvbiografisk.

Det er en formativ tid for de aller fleste israelske kvinner. Hun sammenligner den med å være en bok på lik linje med enhver historie om en ung kvinne som flytter hjemmefra for første gang og hvilke opplevelser som venter. Det er bare det at disse jentene som oftest starter sine første voksne periode i militære. Vi møter de tre jentene i boka når de er i startgropen til å starte sin obligatoriske militærtjeneste. En er veldig spent og gruer seg, en er likegyldig. Venninnene sklir fra hverandre den dagen de må inn i forsvaret.

- Dette er egentlig ikke en bok om jenter i den israelske hæren. Dette er en bok om tre unge kvinner som er israelske slik som meg, jeg er ung og kvinne. Jeg satte meg ned og skrev en setning, plutselig var det et kapittel, så ble det en bok. Men ideene er hentet fra opplevelser jeg har hatt eller andre jeg kjenner har hatt, i tillegg til fiksjon, sier hun.

Forelskelse, gutter, narkotika, voldtekter og selvmord. Alt er beskrevet med snert og humor, selv i de dystrere delene av boka ser Shani på soldatlivet med skråblikk. Det former de tre venninnene for livet.

Ikke redde for krig
Nettavisens journalist møtte flere jenter i den israelske hæren tidligere i år, og de kunne fortelle at livet der var som å være i en slags leirskoletilværelse. De kunne fortelle at de fryktet verken krig eller død. Militæret er tradisjonelt mannsdominert, men i denne avdelingen er alle likestilte, og jentene læres opp til å gi ordre og være tøffe.

- Vi er ikke redde for krig. Vi jobber for å forhindre krig, sier sersjant Tal Koresh (20), som var mannskap om bord i båten Nettavisens journalist fikk være med på.

Les mer her: - Vi er ikke redde for krig

Ikke lov å røre
Shani beskriver monotone dager for de tre jentene.

Lange skift på 12 timer hvor man stirrer på skjerm, eller grensevakthold hvis man sjekker palestinere som skal inn i Israel for å arbeide. De jobber sammen med gutter, men det er ikke lov med fysisk berøring på basen. Det har både med respekt for hverandre å gjøre, og med religiøse regler. Flere av guttene har en tro som gjør at man ikke kan bli tatt på av en kvinne.

- Teknisk sett i hæren er det en slags korrekt oppførsel som gjelder, som går på at man ikke får klemme eller holde hverandre i hendene på basen. Seksuell trakassering skjer jo, men reglene for å få bukt med det er veldig strenge og godt innøvde.

- Men folk har jo forhold i militæret også, sier hun.

27-åringen, som reiste til USA for å studere på Harvard University etter tiden i militæret, er allerede i gang med en ny bok som skal lanseres i løpet av neste år.

Mer fra Nettavisen: