Jeg burde heller tatt en Valium
Idiotisk klisjé, på en bortkastet kveld.
Placebo
Sentrum Scene
Jeg har et litt ambivalent forhold til Placebo. Siden debuten i 1996 har de til tider vært bandet som lager klissete sutrelåter, fordekt med en androgyn kjekkas i front og bøttevis av heftig gitarfuzz. Andre ganger er det bandet som leverer soundtrack til frustrerte tenåringer (og de litt eldre) eller små, lekre perler av noen låter.
Men med forrige skive, Battle for The Sun, så jeg atter håp for et fremtidsrettet Placebo, og så fram til tirsdagens affære i Sentrum Scene. Så da de første tonene til B3 fra skiva de slapp i høst, Loud Like Love, dundret i bakveggen, var det med litt kriblende forventning i magen man sto tett i svett.
Sammen med lyden og bandet, kom også et epileptisk lysshow – det blinket og sveipet i blått og rødt, med Brian Molko og Stefan Olsdal alene foran på scenen og resten av mannskapet – trommis Steve Forrest og tre hjelpere på tangenter og bass – plassert bak skjermer stående som en liten mur på gulvet mellom. Det var mye av alt, og det ga lovnad om noe stort.
Vokalmessig er det lett å kjenne igjen Molko, han har en av de mest særegne stemmene, og en av de som selvsagt skal være tydelig i et band. Men denne kvelden var han ikke på høyden. Om det er lang turnévirksomhet som sliter på, den samme setlista de har kjørt i ukevis som har blitt for rutinepreget eller om han ikke har dagen – det kan være så mangt. Men når frontmannen ikke fungerer optimalt, så gjør heller ikke Placebo det - uavhengig av hjelpsom tung bass og insisterende tangenter.
5706
Fra scenen ble det trøkka på med For What Its Worth og Loud Like Love, før evigunge Twenty Years og Every You Every Me. Bandklassikere som til de grader ble levert på uinspirert vis og med en vokal som levnet låtene lite ære. De høyeste tonene droppet han ned en oktav, mens på de mest aggressive måtte Molko delvis snakke seg gjennom ordene.
Først da ytret også frontmannen sine første ord – og stort sett eneste – for kvelden. «Tusen takk, virkelig takk». Nei, det er ikke nødvendig med lange monologer, men da må bandet i hvert fall levere noe anna - musikalsk.
Og det var kanskje den mangelen som var årsaken til at publikum fremsto som rådyr fanget i billyset. Det var nesten komatøse tilstander, også helt fram til scenekanten. (Ja, det var en håndfull som holdt nivået oppe, men jeg har små hender – altså uansett for få til å gi de fremmøtte skryt). Utenom stort sett avventende klapping, var det en og annen brølapete skravlete mann,- han ene klagde selv på manglende liv i salen - og sutrete jenter som ikke så nok av gutta i bandet, som sto for lyden. Ellers var det så smått svaiende fremover, og nesten merkelig kjedelig blant de betalende.
Midtveis var det stillstand i Sentrum Scene – da kom låter fra sisteskiva på rekke og rad, Too Many Friends, Scene of the Crime og A million Little Pieces, og viste så ubarmhjertig hvor lite den plata har satt seg - 50 minutter in i konserten begynte folk å dra. At bandet slang inn et par låter fra tidligere tider, histen og pisten, hjalp lite, når de stort sett ble servert som gammalt brød uten pålegg.
Da det mot slutten virket som om forventningene hos fansen rant over, pilsene hadde blitt mange nok eller de siste låtene som ble servert sørget for utløsningen, så var det litt for lite, litt for sent. Selv de to siste sangene av settet, Special K og The Bitter End, klarte man ikke i fellesskap å holde liv i hele veien, selv om jubelen endelig ble sluppet løs før og etter.
Med fire låter til encore, inkludert Kate Bush-coveren Running Up That Hill, begynt det endelig ligne på en konsert. Slik sett var det like greit gjengen holdt ut også den delen av setlista, og dermed unngikk selvutslettelse. At det ble en så begredelig affære, må Molko og Co ta mesteparten av skylda for - men de på og de foran scenen fortjente hverandre stort sett.
Og du som ikke kom deg til Sentrum Scene i kveld, men gjerne skulle vært der: Gjør deg selv tjenesten med å heller lage en bra spilleliste, enn å innbille deg at du gikk glipp av noe minneverdig.