– Å bli far har vært helt strålende

– Nei, jeg ble aldri frarådet å satse i denne retningen. I hvert fall ikke som jeg kan huske.

Skuespiller, musiker, komiker – og straks musikalstjerne – Jakob Schøyen Andersen (35) stryker over tredagersstubben på haken. Setter seg bedre til rette i den overdimensjonerte lenestolen.

– Jeg får ofte spørsmål om vi drev en slags klovneskole hjemme, eller om jeg lærte musikkteori fra jeg var liten, men ….

– Svaret er?

– Svaret er nei. Til begge deler.

«Ren katastråf»

Noen ganger faller eplet langt fra stammen, andre ganger ­definitivt ikke. Den blonde og blide mannen som har tatt ­turen opp fra scenen til publikumsfoajeen i Folketeateret, er resultatet av en svært heldig blanding av musikalitet og ­komikk – han er sønnen til jazzmusikeren Arild Andersen og artisten Hege Schøyen.

Akkurat nå er han godt i gang med prøvene på høstens store musikalbegivenhet, den høyt elskede og prisvinnende «Book of Mormon», som Schøyen Andersen har hatt et nært forhold til siden han så den på Broadway for fjorten år siden.

– Jeg husker jeg tenkte at hvis denne noen gang blir satt opp i Norge, da bare må jeg være med.

– Men slik gikk det ikke – i hvert fall ikke i første omgang?

– Nei, sier han og grøsser.

Det var høsten 2016, og Schøyen Andersen hadde møtt opp på en audition. Han tenkte først at dette kom til å gå bra. Men så kom tvilen. Første runde var dans. Andre runde var stepping. Han skjønte han var på tynn is da koreografen sa at hun heller ville se «to sharpe piruetter enn tre sloppy».

Etter hvert ble de håpefulle skrellet vekk, en etter en. Andersen, hvis styrke helt klart er sang, fryktet det verste. Og med rette.

– Den auditionen var en ren «katastråf». Jeg kom ikke videre.

– Gjør det at du setter desto større pris på å kunne stå på scenen nå, ikke som en del av ensemblet, men som hoved­rolleinnehaver?

– Jeg er ekstremt takk­nemlig. Ja, både ydmyk og glad for at jeg får lov til å gjøre dette. Og så føler jeg at det er riktigere nå enn det ville vært for åtte år siden.

– Du er eldre og mer erfaren?

– Ja, jeg er selvfølgelig det. Selv om han jeg spiller skal være nitten, hehe.

– Er sangnumrene teknisk krevende?

– Ja, men først og fremst fordi flere av sangene går veldig høyt i registeret. Og forblir der oppe. Så det går kanskje mest på utholdenhet. Å holde det gående så høyt og kraftig. Hovedsangen min heter «I Believe», som er blitt «Jeg tror» på norsk. Og vokalen «o» er en lukket vokal, så den jobber jeg mye med. Bare prøv!

– Eh … o-o-oooo … Nei, det gikk ikke så bra.

Schøyen Andersen ler.

– «O» er vanskelig. Dette blir jo veldig teknisk, men ­vokaler som «a», «æ» og «å» er mye lettere å få store og sterke. Så jeg har jobbet – og jobber fremdeles – mye med «o».

– Hvordan er det med ­danseferdighetene nå?

– Jeg tror det skal gå bra. Jeg har vært på noen workshops i stepping, og selv om jeg ­henger litt etter de andre i ­ensemblet, så forstår jeg det rent rytmisk. Jeg tror det hjelper at jeg spiller trommer.

Mye juks

Spiller trommer, ja. Det har han gjort siden han fikk trommesett fra sin far til 13-års­dagen. Pappa Andersen hadde kanskje et ønske om at avkommet skulle kunne kompe ham på slagverket da han tok frem bassen, og forsøkte å lære ham sånne tilbakelente jazz-rytmer. Helt fåfengt.

– Det var rett på rocken. Fire flate «dæng» rett frem». He-he. Man gjør jo sine egne ting, sier han.

Likevel ble Schøyen Andersen eksponert for et stort og variert musikktilbud fra fødselen av. Ikke så rart, siden faren er internasjonalt anerkjent bassist, og mor, som til tross for en lang og allsidig karriere, først og fremst er skolert innen klassisk sang.

– Pappa spilte mye jazz, mamma mye klassisk og storesøsteren min var opptatt av ­diverse boyband.

– Hvor lang tid gikk det før hardrocken tok deg?

– Jeg vet ikke helt, men … jeg var innom andre ting også. Jeg gikk på Barrat-Due for å lære å spille piano. Det varte vel sånn et kvarters tid.

– Et kvarters tid?

Schøyen Andersen flekker en perfekt perlerad.

– Ja, eller ett år eller to, da. Det var mye juks fra min side. Sånn «fake it til you make it»-opplegg. Jeg var flinkere til å lytte og herme enn til å lese noter, så når læreren luktet lunta og spurte: Hvilken tone er dette?, så svarte jeg sånn: «Det er en aa-ee-ccm, kanskje?» He-he. Nei, det gikk ikke så bra.

Han retter seg opp i stolen.

– Nei, jeg hadde egentlig ikke noen planer om å drive med musikk. Eller å stå på scenen. Da jeg begynte på ­videregående, var planen å jobbe med film. Jeg ville bli filmklipper.

Avhengig

«Dynamitt-Harry! Se! Der er Dynamitt-Harry!»

Det kunne skje når som helst. På gaten. I skolegården. På trikken eller bussen. Det var ikke så rart, siden Schøyen Andersen medvirket i tre av Olsenbanden Jr.-filmene mellom 2001–2004. Allerede ­veldig ung fikk han oppleve berømmelsens fordeler – og ulemper.

– Å spille i de tre filmene var først og fremst gøy. Og veldig lærerikt, selvfølgelig. Det var jo jæskla mange gode skuespillere med. Men så var det selvfølgelig også en annen side. Siden filmene ble så ­populære, var det mye ståhei. Mye trøkk. Og da folk ropte «Dynamitt-Harry» til meg på gaten, ble det viktig for meg å si at jeg heter Jakob.

– Men ga det deg blod på tann? Du følte deg hjemme i rampelyset?

– Nei. Jeg var lenge mer opptatt av det som skjedde bak kamera. Som sagt var det filmklipper jeg ville bli.

– Men så skjedde det noe …

Schøyen Andersen nikker sakte.

– Ja, så skjedde det noe …

Å stå på scenen og høre publikum le av full hals beskrives som vanvittig deilig. Når du i tillegg opplever at de ler av noe du selv har skapt fra bunnen av, noe som er helt og holdent ditt, er etter sigende «vanvittig deilig – ganger hundre».

Det var det som skjedde med Jakob Schøyen Andersen da han gikk på Elvebakken ­videregående skole i Oslo.

– Det var et kick. Et så kraftig kick at det fikk meg til å skifte fokus. Å fremføre en sketsj jeg hadde skrevet selv på premieren av skolerevyen og oppleve den responsen! Nei, det var … heftig. Jeg ­husker det veldig godt. Og jeg husker at jeg tenkte at det var ingen vei tilbake. Dette var noe jeg kunne bli avhengig av.

Les også: (+) Sven Nordin om sin ukjente side: – Torhild er ekstremt tålmodig

Aktiv Dödshjelp

I årene som fulgte bygget Schøyen Andersen seg opp som komiker. Først i TV 2-serien «Kollektivet», som utviklet seg til å bli et slags kultfenomen, og senere med kritiker- og publikumssuksessen «Hit for hit» på NRK.

I denne musikkbaserte komiserien fikk han sammen med makker Fridtjof Stænset Josefsen virkelig vist frem sitt talent, både som manusforfatter, sanger og musiker.

– Å lage TV er kjempegøy, så jeg trives veldig godt med å veksle mellom det og scene. Men det er ikke til å komme utenom at kontakten med publikum er helt spesiell. Den direkte tilbakemeldingen man får. Ikke minst med humor. Det er noe av det samme jeg opplever når jeg spiller med «Aktiv Dödshjelp», altså bandet vårt. Å skrive låter sammen og så fremføre dem live og oppleve hvordan det tar helt av, er helt ubeskrivelig deilig.

«Aktiv Dödshjelp», der Schøyen Andersen spiller trommer, begynte som et rent hobbyprosjekt. En kameratgjeng i tenårene som spilte høyt og hardt, i et forsøk på å dekke over både manglende ferdigheter og erfaring.

Han forteller at om ambisjonene var store, var gjennomføringsevnen mindre. Og økonomien lik null. Men med tiden utviklet ferdighetene seg mens ­erfaringen vokste.

I dag reiser bandet, som ifølge han selv spiller en slags blanding av punk- og metallrock – med svært allsangvennlige refrenger – på turneer både innaskjærs og utaskjærs. De fylte Sentrum Scene i vinter, og i vår hadde de flere spillejobber i Tyskland.

– Lenge kjente vi alle som kom på konsertene våre, og det var primært menn på vår egen alder. De som hadde fulgt oss fra starten. Det har endret seg, publikum er mye mer variert. Nå driver vi sånn semiproft.

– Året har bare tolv måneder, døgnet 24 timer. I hvilken grad kan «Aktiv Dödshjelp» utfordre skuespillerkarrieren til Schøyen Andersen?

– Det der er nok … en ting, ja. Da det dukket opp planer om en omfattende turné i høst, måtte jeg si at jeg var opptatt med «Book of Mormon». Men vi får til konserter i både København, Stockholm og Bergen i løpet av høsten.

Lykkelig pappa 

Den siste tiden er det også noe helt annet som har tatt stor plass i livet til Schøyen Andersen.

– Å bli far har vært helt … strålende. Jeg nyter det virkelig, sier han og ser ut akkurat slik nybakte fedre ofte gjør.

– Man lurer jo på hvordan livet kommer til å bli når sånt skjer. Mange snakker om at man mister friheten man hadde før, men jeg føler ikke at jeg er blitt fratatt noe. Tvert imot føler jeg heller å ha fått noe. Og det var deilig å slå den rota. Å gå inn i en ny fase i livet og åpne en helt ny del av seg selv.

Samboeren til Schøyen Andersen heter Caroline Navestad, er fysioterapeut, men har bakgrunn som danser, noe han mener absolutt er en fordel.

– Hun forstår at jobben min ofte krever at jeg må hive meg rundt. At det kommer skruballer fra både høyre og venstre. Og enda mer nå, med en baby inne i bildet.

– Kanskje heller ikke så dumt å ha en fysioterapeut i umiddelbar nærhet?

– Noen tror jeg får gratis massasje når jeg måtte ønske det, men sånn er det ikke. Men hvis jeg har fått meg en trøkk, spør jeg henne om råd.

Les også: (+) Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt

Sjokkerende krevende

I hvilken grad han fikk råd etter innspillingen av «Kompani Lauritzen» for fem år siden, vites ikke. Men han fikk seg definitivt noen trøkker.

– Innspillingen var ganske annerledes enn det man får inntrykk på TV.

– Hva mener du?

– På TV er for eksempel fenriken morsom, men når man er under press der inne, oppleves han primært som ­veldig streng og autoritær. Vi hørte heller aldri sånn fjompete tubamusikk når noe skjedde, eller så at Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegård sto og lo bak hjørnet. Det var rett og slett lite feelgood der inne. Jeg trodde heller ikke at befalet skulle komme under huden på meg, men det gjorde de virkelig. Det var rett og slett sjokkerende hvor krevende det hele var.

– Angrer du på at du takket ja til å være med?

Schøyen Andersen ser overrasket, ja, nesten sjokkert, ut.

– Nei, på ingen måte! Jeg har alltid hatt lyst til å spille i en krigsfilm, så jeg tenkte at dette var det nest beste. Jeg var heller ikke i militæret, så jeg hadde et behov for å bevise – først og fremst for meg selv – at jeg kanskje ikke er så ­pinglete, pysete og klønete som jeg siden barndommen har fortalt meg selv at jeg er.

– Pinglete og pysete?

– Jeg tror det der kommer fra at jeg aldri har vært en del av noe sports- eller idrettsmiljø. Som barn var jeg ikke opptatt av fotball, men av teater og film.

– Hvordan er det med konkurranseinstinktet ditt?

– Det kommer frem hvis jeg tror at jeg kan ha en sjanse til å vinne. Hvis jeg føler det motsatte, slår jeg raskt over i en slags anti-konkurranse-modus. Da er det ikke så viktig.

– Er det ikke det som heter selvinnsikt?

– Jo. Eller kanskje heller selvforsvar. Men … Jo, jeg har absolutt konkurranseinstinkt. Og hvis jeg opplever at noe er urettferdig, så kan jeg bli sint. Som i finalen av Kompani Lauritzen, da en hengelås hadde fått gjørme i seg og derfor var vanskelig å åpne – selv om jeg hadde riktig kode. Da ble jeg sur. Men sånt går heldigvis fort over. Like etterpå spiller den slags ingen rolle. Men der og da er det ganske heftig.

Les også: Odd Nordstoga: «Å ha et søsken som er annerledes blir som et magnetfelt i en familie. Det er veldig samlende, men også krevende»

God støtte hjemme

Pausen er over. Schøyen Andersen er klar for å trekke i mormonermisjonær-uniform og øve på å få de avanserte steppetrinnene til å se uanstrengte og elegante ut, samt å sikre at den lukkede vokalen «o» vil gjalle mellom veggene på Folketeateret.

Talent er ­muligens ikke genetisk, men det er kanskje vanskelig å utelukke at opphavet har hatt en viss påvirkning på Schøyen Andersens karrierevalg?

– Det høres kanskje pretensiøst ut, men det er klart at det har vært en kjempefordel å kunne snakke fag med foreldrene mine. Selv om jeg alltid har fått god støtte hjemme, har det ikke vært noen hjemmeskole.

– Men du må vel ha lært noe av foreldrene dine, om ikke annet gjennom å se på dem?

Han tenker seg om.

– Det jeg lærte hjemme, var at å stå på scenen har lite med glamour å gjøre. Det dreier seg om arbeid, til tider hardt arbeid.

– Og jo enklere et dansetrinn ser ut, jo mer uanstrengt og naturlig en høy tone høres ut, desto mer arbeid ligger bak?

Schøyen Andersen nikker sakte.

– Ja, ofte er det faktisk helt riktig. Pussig nok.