Ja, vi elsker dere!
Forlot du teltet uten å være frelst, så gå og legg deg under steinen igjen.
Bylarm kickoff,
Oslo Ess, Rumble In Rhodos, Honningbarna
Youngstorget
Motgang gjør sterkere.
Muligens en noe utbrukt klisjé, men også et faktum. Som ble bevist til de grader onsdag kveld. Honningbarna har vært gjennom den vondeste tida, de er fremdeles i prosessen med å komme seg gjennom det å miste en bestekompis og et bandmedlem. Anders Askildsen Eikås tragiske bortgang for to uker siden har selvsagt rystet de unge guttene.
Likevel innfant de seg på scenen under Bylarms kickoff onsdag kveld - med mange, lange dagers øving bak seg og kompis Nils bak trommesettet. Og aldri har de før vist på samme måte hva de har innabords.
For Honningbarna parkerte og plasserte Musikk-Norge så til de grader!
4927
De innehar en energi som er få forunt. Vokalist Edvard er et kapittel for seg selv, dette er mannen som kommer til å bli en institusjon innen bransjen i løpet av karrieren. Men han er ikke alene om å drive bandet fremover. De to gitaristene i Christoffer og Fredrik fremstår som mye mer proffe og initiativrike enn langt eldre mannfolk, gjengen er harde, de er varierte. Bandet har en låtteft som bringer wow-smil om munnen og gutta har en energi som er så smittende at man lurer på om det er mulig å bli mer bergtatt neste gang de viser seg frem. Og jo, sannelig, det er det!
Hver eneste gang dette bandet står på scenen, blir undertegnede sjukt glad. Og svett. Og enda mer glisende fornøyd. For det er umulig å stå stille, umulig å ikke la seg rive med, umulig å ikke være enig.
Anders var trolig i tankene hos gutta i kveld - det var et driv og et tempo og et ønske om å bevise bandet, som om de hadde fanden på laget. Og da menes alle fem - Nils gjorde ikke skam på noen. Nye, hardt-drevne låter ble det også, og fremtiden lover godt for barna og fansen deres.
Selvsagt, det er pirk. Lyden i Bylarm-teltet er ikke den beste, det er grums her og der. Detaljene forsvinner noe, blant annet i koringa. Det ble tydelig på alle tre konsertene vi overvar denne kvelden. Oslo Ess leverer som alltid, med spikerslag-tekster, elskelig frontmann i Åsmund og suveren tilstedeværelse. Muligens en gjeng litt småslitne etter et hardkjør med mer eller mindre daglige konserter de siste ukene. Tilbake var dog gamle-trommis Mads, som ikke virket å ha glemt noe siden sist. Rumble In Rhodos er desidert de mest erfarne skiveutgivende av de tre, og (logisk nok?) de som har utviklet seg mest sjangermessig. De lot da heller ikke sjansen gå fra seg, for å vise et kvasi-festivalsk publikum at de fremdeles er å regne med.
Men som sagt. Dette var uten tvil Honningbarnas kveld. Og det uavhengig av triste hendelser - flere av de tilstedeværende visste ikke engang hvem Sørlands-gjengen var før kveldens happening. Og som en konsertgjenger tvitret etter konsertslutt: «Honningbarna er mine nye favoritter». De bør bli fleres yndlinger.
For dersom du var der og dette ikke falt i smak, så kan du like gjerne holde deg hjemme på konsertkvelder. Det finnes ikke bedre live-innsprøyting av musikk-lykke enn det Honningbarna leverer.
Det er så feckings nydelig! Det er luv.
Igjen - takk gutta.