Ja, vi elsker

(SIDE2): «Den niende himmel» Tyskland 2008. Regi: Andreas Dresen Med: Ursula Werner, Horst Rehberg, Horst Westfahl, Steffi Künert. Aldersgrense: 11 år.

«Den niende himmel» starter med at en kvinne innleder et forhold med en annen enn ektemannen sin, gjennom en seksualakt som er nokså nærgående og direkte skildret.

Det sjokkerende her er ikke at scenen er spesielt eksplisitt – selv om det vises mye naken hud, så vi langt mer av kjønnsorganer i bevegelse i for eksempel Lars von Triers Antichrist – men at han er 76 og hun er i midten av sekstiårene. Dette alderssegmentet ser vi ikke for mye av på film, og spesielt ikke i slike scener.

Det spontane samleiet resulterer i en like brå forelskelse, som ikke vil slippe taket. Men det er heller ikke lett for Inge å gi slipp på Werner, som hun har vært gift med i mer enn tretti år.

Regissør Andreas Dresen framstiller både ektemannen Werner og elskeren Karl som varme og flotte fyrer på hver sin måte, og viser med det at han har skjønt hva god film dreier seg om – nemlig ekte mennesker stilt ovenfor ekte dilemmaer. Og ekte dilemmaer handler jo om valg mellom to goder (eller eventuelt to onder), ikke mellom godt og ondt.

Historien er i seg selv såpass universell at filmen ville fungert med 40 år yngre skuespillere, men den blir utvilsomt mer gripende av at den handler om eldre. For den klassiske utroskapsintrigen kan fort vise seg å være enda mer skadelig for et par som har levd så lenge sammen med hverandre. Samtidig behøver ikke det at man allerede har begynt å dele alderdommen med noen, å bety at man skal nekte seg lykken dersom den finnes et annet sted.

Den niende himmel føyer seg inn i den sosialrealistiske bevegelsen som har skapt mye god film i Tyskland i det siste. Dresens filmstil er enkel og effektiv, og holder fokuset på karakterenes valg og livssituasjon, som hele tiden behandles med respekt og troverdighet. Her står og faller mye med skuespillerne, som heldigvis viser seg å være eksepsjonelt stødige.

At skildringen av alderdom og seksualitet oppleves (litt) sjokkerende er i grunn både pinlig og trist. Naturligvis kan slike romantiske og seksuelle følelser oppstå langt inn i pensjonisttilværelsen. Det er bare så lett å la være å tenke på det for oss som ikke har feiret like mange bursdager ennå.

Nå har heldigvis Andreas Dresen og hans uredde skuespillere gitt oss en nødvendig påminnelse, i form av en ærlig, rørende og vakker film som til syvende og sist fyller publikum med håp. For det er ingen grunn til at lidenskapen skal forsvinne med alderdommen.