Intenst og dampende drama

Limbo - Norge 2010 . Regi og manus: Maria Sødahl. Med: Line Verndal, Bryan Brown, Lena Endre, Henrik Rafaelsen, Iben Iuel Hersoug, Fredrik Frafjord

Årets norske åpningsfilm under Haugesund filmfestival er lagt til 1973 og handler om den unge husmoren Sonja, spilt av Line Verndal fra «Himmelblå». Med sine to barn reiser hun til den karibiske øya Trinidad, hvor mannen hennes allerede har arbeidet et halvt år i den internasjonale oljeindustrien. Her blir hun raskt kjent med ektemannens kollega Daniel og hans kone Charlotte. Et middelaldrende par som har levd en god stund sammen i ulike «expatriate»-miljøer, alt ettersom hvor han har blitt sendt på oppdrag.

Eksil i helvete
Først framstår tilværelsen paradisisk for Sonja, som en evig ferie hvor det meste er tatt hånd om av hushjelper, gartnere og så videre. Men snart vekkes mistanken om at mannen har pleid litt for intim kontakt med lokalbefolkningen, og gradvis blir livet i karibisk eksil til et sant helvete.

«Limbo» er imidlertid ikke noe klassisk utroskapsdrama. Mer vesentlig er Sonjas voksende eksistensielle krise, som kommer med erkjennelsen av at hun er fratatt enhver funksjon som menneske. Med andre ord at hun – muligens i likhet med de tre andre sentrale karakterene – befinner seg i en slags limbo.

Dette er langfilmdebuten til Maria Sødahl, som lagde flere prisbelønnede kortfilmer og dokumentarer etter hun kom hjem fra Den Danske Filmskolen på nittitallet. Men spillefilmdebuten lot altså vente på seg. Heldigvis er den verdt å vente på.

LES MER:

- Hun er mindre herdet enn meg

Glitrende roller
Samtlige fire hovedkarakterer er komplekst skildret, og man inviteres til å engasjere seg i dem med både antipati og sympati. Line Verndal beviser med sin første filmhovedrolle at hun mestrer mer emosjonelt krevende oppgaver, mens den erfarne svenske skuespilleren Lena Endre imponerer (som forventet, må man nesten si) i rollen som Sonjas eldre parallellskjebne Charlotte.

Deres mannlige motstykker spilles henholdsvis av norske Henrik Rafaelsen, som vi trolig vil se mer til framover, og australske Bryan Brown, som vel gjorde seg mest bemerket som bartenderkollega av Tom Cruise i «Cocktail» for noen tiår siden.

Heftig musikk
«Limbo» er et intenst, velspilt og ektefølt drama som tør å ta tak i en voksen tematikk som i utgangspunktet neppe er av den mest salgbare sorten. Med Trinidad som et dampende, fargerikt og rått bakteppe, som også skaper en interessant kontrast til det indre dramaet.

Det samme gjelder den heftige easy listening-musikken som akkompagnerer filmens mange cocktail- og bassengfester.

Samtidig oppleves historien såpass universell at man aldri henger seg for mye opp i at det foregår på søttitallet. Dette, kombinert med den emosjonelt undertrykte stemningen, ga meg faktisk assosiasjoner til Ang Lees «The Ice Storm». Store ord, jeg vet.

Det snakkes ofte om mangelen på kvinnelige filmskapere her til lands. Ikke desto mindre er noen av våre aller sterkeste filmskapere kvinner. «Limbo» er den beste norske filmen siden Sara Johnsens «Upperdog», som stakk av med de gjeveste prisene på fredagens Amanda-utdeling. Det skal ikke forundre meg om «Limbo» gjør det samme neste år.

Filmen har ordinær premiere 10. september.