Inn i Snåsamannens innerste

Mannen fra Snåsa - Norge 2016.

Regi: Margreth Olin

Med: Joralf Gjerstad

Aldersgrense: Tillatt for alle

Joralf «Snåsamannen» Gjerstad trenger neppe noen videre introduksjon. At han er godt kjent for det norske folk, betyr imidlertid ikke at vi vet alt om ham. Tvert imot vil jeg anta at mange har en del spørsmål om denne mystiske velgjøreren som trakk seg tilbake fra sitt virke som «healer» i 2009. Det mest sentrale av dem er naturligvis hvorvidt han faktisk har helbredende evner. Og om han ikke har det, er han i så fall bare en simpel sjarlatan?

Flue på veggen under healingen

Det er unektelig interessant at Margreth Olin, som i større grad har tatt for seg politiske framfor åndelige temaer i sine filmer, har valgt å lage en dokumentar om mannen fra Snåsa. Men Olin har alltid hatt fokuset rettet mot menneskene som befolker filmene hennes, og slik sett er det kanskje ikke så overraskende at filmen verken er en flerrende avsløring av en kvakksalver eller retter noen krass kritikk mot norsk helsevesen.

Isteden er «Mannen fra Snåsa» et nokså varmt portrett av Gjerstad, som sa seg villig til å igjen ta imot mennesker til behandling for denne dokumentaren.

Screen9na04

Det innebærer at en stor del av filmen viser hans møter med folk som sliter med ulike plager de håper han kan hjelpe dem med. (Hvem som fikk møte ham, var angivelig et tilfeldig utvalg av dem som tok kontakt. Jeg antar det ikke er like tilfeldig hvem av disse som kom med i den endelige filmen.) Og disse scenene er unektelig svært fascinerende. Selv de mest skeptiske av oss har vel ønsket å kunne være flue på veggen under disse seansene i Snåsa – og det er akkurat hva filmen byr på.

Positive opplevelser

Gjerstad kan ikke hjelpe alle, men samtlige vi ser i filmen synes å ha en positiv opplevelse av konsultasjonen (eller hva man skal kalle det). Noen synes sågar å få så mye ut av det i form av konkret bedring, at det ut fra dette dokumemtarmaterialet er fullt mulig å la seg overbevise om at Gjerstad faktisk har helbredende evner.

I tillegg er det er sant å si vanskelig å se for seg at den sympatiske, gamle kællen fra Snåsa bevisst fører folk bak lyset. Det virker med andre ord som han i det minste tror på sine evner selv, uten at han dermed kan forklare dem.

Men sanne skeptikere vil nok stadig kunne peke på psykologiske og andre forhold som kan ha spilt inn i disse møtene.

Havnet selv i samme situasjon

Filmen er uansett ganske så fengslende, til tross for at den har en del formmessige ujevnheter.

Noen av disse henger sammen med at filmskaperen opplevde at kjæresten hennes brått ble livstruende syk mens hun arbeidet med å klippe filmen, noe hun også har inkludert. Det er et forståelig valg, men det gjør at Olin selv plutselig blir mer delaktig foran kamera enn jeg får følelsen av at hun opprinnelig hadde tenkt. Og med dette settes både hun og kjæresten i samme situasjon som de andre som har valgt å dele sin lidelse i filmen, uten at dette aspektet føles helt forløst.

Med sitt portrett av Snåsamannen har Margreth Olin neppe svekket hans rykte som healer, selv om hun heller ikke har påvist hans eventuelle evner. Ingen av delene var nok heller hennes hensikt, snarere virker det som Olins tanke har vært å skildre Gjerstads mer generelle godhet. Det har resultert i en både god og interessant film, men som også har sine problemer.

«Mannen fra Snåsa» åpnet filmfestivalen i Tromsø tirsdag kveld. Filmen har ordinær premiere førstkommende fredag.