Ingen udødelig klassiker

USA 2011
Regi: Tarsem Singh
Med: Henry Cavill, Mickey Rourke, Freida Pinto, John Hurt, Kellan Lutz, Stephen Dorff, Isabel Lucas, Luke Evans
Aldersgrense: 15 år

I sin tid, omtrent den samme som denne filmen utspiller seg i, advarte filosofen og dramaturgen Aristoteles dramaforfattere mot å la gudene plutselig dukke opp og løse karakterenes problemer. Dette grepet kalles Deux et Machina, og brukes fortsatt om manusløsninger som virker tilfeldige og dermed utilfredsstillende. Mye tyder på at folkene bak Immortals ikke har fått med seg dette poenget.

Vi skal altså reise tilbake til antikkens Hellas, hvor den onde kong Hyperion (Mickey Rourke) jakter på en magisk bue som han akter å bruke til å gjenopplive en mannevond hær av overnaturlige krigere. Blant stoppestedene på denne brutale ferden er landsbyen til arbeideren Thesevs (spilt av Henry Cavill, snart kjent som Supermann i Zack Snyders kommende film). Her blir Thesevs vitne til at Hyperion tar livet av moren hans, før han selv blir gjort til slave.

Dermed har vår slagkraftige hovedperson en agenda av det personlige slaget for å stoppe slemmingen og hans menn, etter han rømmer fra fangenskapet sammen med det urørte oraklet Phaedra (Freida Pinto) og den noble kjeltringen Stavros (Stephen Dorff).

Det skal også komme godt med at den aldrende karen som har gitt ham kamptrening gjennom oppveksten viser seg å være selveste Zevs. For de gamle gudene er heller ikke så begeistret for Hyperion og de lumske planene hans.

Fortellingen er en slags blanding av Conan The Barbarian og Clash of the Titans, men filmskaperne ønsker nok heller at Immortals skal sammenlignes med den lekre tegneserieadapsjonen 300 – hvis produsenter også står bak denne.

Regien er ved Tarsem Singh, som etter en rekke stilige musikkvideoer spillefilmdebuterte med The Cell, en fantasy-sci fi-film med Jennifer Lopez som inneholdt mye visuell kreativitet og lite medrivende historiefortelling. Det samme gjelder Immortals.

Filmen ser lekker ut, men er vanskelig å bli engasjert i. Ikke minst fordi karakterene er usedvanlig hule, selv til denne type film å være. Men også fordi regissøren pøser på med ultravoldelige actionsekvenser i sakte film, som riktignok er vellagde, men som gir oss god tid til å reflektere over at Immortals i all hovedsak er en prangende stiløvelse, og i liten grad god historiefortelling.

Selve historien er syltynn, samtidig som de to greske manusforfatterne gjerne vil ha med flest mulig mytologiske figurer. Uten å gi dem noen klare roller i den store sammenhengen, bortsett fra når de griper inn i handlingen og demonstrerer med all mulig tydelighet hvorfor Aristoteles advarte mot akkurat dette.

Resultatet er på ingen måte noen udødelig klassiker.