Ingen lek for barn

Play. Sverige 2011. Regi: Ruben Östlund. Med: Anas Abdirahman, Sebastian Blyckert, Yannick Diakité, Sebastian Hegmar, Abdiaziz Hilowle, Nana Manu, John Ortiz, Kevin Vaz

Aldersgrense: 11 år

I den skarpt observerte, intenst smertefulle og klamt komiske De ufrivillige utforsket regissør Ruben Östlund det svenske samfunnets sosiale koder og konformitetspress. Humoren er ikke like framtredende her, men Play er likevel en naturlig videreføring av den forrige filmen.

Denne gang har Östlund tatt tak i en virkelig hendelse fra hjembyen Gøteborg, hvor en gjeng barn med minoritetsbakgrunn ranet noen jevnaldrende gutter for verdisaker ved hjelp av verbal overtalelse istedenfor fysiske trusler. Regissøren gjenskaper det hele med et statisk kamera som betrakter begivenhetene på avstand, og lar oss bli smertefullt vitne til at barna fanges av situasjonen og manipuleres til å gjøre som tyvene sier, enda så galt vi alle vet det er.

Östlunds framstilling av gruppedynamikken, maktbalansen og den absurde logikken i dette psykologiske ranet på høylys dag, er intet annet enn mesterlig. Hva han får ut av sine unge skuespillere er også mektig imponerende, og det særegne filmspråket hans er like effektfullt her som i De ufrivillige.

Likevel er jeg litt lunken til denne filmen. Samtidig som jeg innser at mine innvendinger i bunn og grunn bekrefter at den fungerer nøyaktig slik filmskaperen har intendert. For det er Östlund selv som er den aller største manipulatoren her.

Play lar oss kjenne på et stadig voksende hat mot den mørkhudede gjengen og deres lite uskyldige lek. Hvorvidt man føler med ofrene vil nok variere, men selv fikk jeg grusomt vondt av dem – og følte at filmen gned deres ulykke unødvendig hardt inn, eksempelvis når de på toppen av alt blir stoppet i billettkontroll på trikken. Parallellhandlingen om en eierløs gjenstand på et tog, oppleves dessuten som en idé som ikke var sterk nok for De ufrivillige, men som desperat prøver å puste litt etterlengtet humor inn i Play. Selv om disse sekvensene forsåvidt skaper en relevant kontekst for hovedhandlingen.

Videre synes jeg Östlund er for direkte når han konfronterer det såkalt politisk korrekte, i en epilog som muligens er for smart for sitt eget beste.

Til tross for det observerende, tilbaketrukne filmspråket, tar filmskaperen i bruk noen i overkant tydelige virkemidler, samt muligens noen i overkant skitne knep. Jo visst må man få trollene fram i lyset for at de skal sprekke, og filmen klarer så absolutt å sette oss i nærkontakt med latent fremmedfrykt og andre dunkle fordommer. Likevel er jeg i tvil om det rettferdiggjør at filmen framprovoserer de samme grumsete holdningene – om enn med et sympatisk formål. Kan hende jeg er fordomsfull nå, men jeg kan formelig høre fremmedfiendtlige folk ta filmen til inntekt for sitt syn ved å hevde at den viser det jo sånn som det var – og jeg ser ikke bort fra at filmskaperen selv vil si det samme. Ikke desto mindre er det han som har valgt å fortelle dette, med sin rekonstruksjon og sin tolkning av hendelsene.

Jeg kan ikke konkludere denne anmeldelsen med noe annet enn min ambivalens, men det beviser i hvert fall at Play er en svært interessant film. Muligens overtydelig, utvilsomt ubehagelig, og unektelig mat for tankespill i lang tid framover.