Ingen kjempemessig reise

Gullivers reiser – USA 2010. Regi: Rob Letterman. Med: Jack Black, Jason Segel, Emily Blunt, Amanda Peet, Chris O'Dowd, Billy Connolly, T.J. Miller, Romany Malco, Catherine Tate, James Corden, Olly Alexander, Lock Lee, Nikki Harrup, Stewart Scudamore, Richard Laing

Aldersgrense: 7 år

(SIDE2): Jonathan Swifts 1700-tallsroman Gullivers reiser var en satirisk skildring av sin samtid så vel som av menneskets natur. Disse elementene er det fint lite igjen av i denne moderniserte 3D-filmatiseringen. Boka var imidlertid også en parodi på tidens mange skipperskrøner, og om ikke annet, så skrøner i hvert fall Jack Black så det rekker i rollen som Gulliver hos lilleputtene.

I Blacks skikkelse er Lemuel Gulliver omgjort til en Guitar Hero-spillende slacker, som ved filmens start er inne i sitt tiende år i blindveijobben sin som postansvarlig i en større avis. Hvor han ikke tør å be med den sjarmerende reiselivsredaktøren Darcy (Amanda Peet) ut.

Et særdeles tafatt forsøk på det sistnevnte ender med at han påtar seg å skrive en reportasje fra Bermuda-triangelet, hvor det sies at folk blir uforklarlig borte på havet. Og ganske riktig, Gulliver forsvinner inn i en virvelstrøm, og våkner opp som eneste kjempe i landet til lilleputtene– et britisktalende småfolk med teknologi og klesstil hentet fra tiden da filmens litterære forelegg ble skrevet.

Her oppdager Gulliver at han for første gang kan være storkar, i mer enn en betydning. Han skryter på seg presidentembetet i landet han kommer fra, og får snart heltestatus ved å juge i vei om alle sine enorme meritter. Tydelig inspirert av fortellingene som har formet ham, nærmere bestemt Star Wars, Avatar, Titanic og annen populærkultur han har konsumert fra sofaen.

Gullivers reiser er åpenbart en historie med et kjempemessig potensial for spesialeffekter generelt og 3D-teknologi spesielt. Men spesialeffektene virker billige, og tredimensjonaliteten er mildt sagt beskjeden. Jeg la faktisk knapt merke til den.

Hovedmotivasjonen for å lage denne filmen har trolig vært å la Jack Black få spille en rolle han har spilt femten-tjue ganger tidligere, dessverre bedre mesteparten av disse gangene. Det er ikke mange virkelig morsomme episoder i Gullivers reiser.

Riktignok er Jason Segel nokså artig (om enn ikke helt stiv i skoleengelsken) som lekmannslilleputt med store følelser for rikets prinsesse (Emily Blunt). Chris O'Dowd har også noen fine øyeblikk som generalen som akter å gifte seg med henne, selv om det nesten er litt underlig at karakteren ikke spilles av Steve Coogan. Mens kapasiteter som Emily Blunt, Billy Connolly og Amanda Peet ikke får være stort mer enn pynt.

Ideen om å la Gulliver vokse i anseelse på alt han har av sann og usann kunnskap fra hjemlandet blir ikke utnyttet til fulle, og omtrent halvveis – mens Jack Black på ny er i gang med å spille Guitar Hero – er det mer enn tydelig at historien går på tomgang. Før den runder av med et noe malplassert Transformers-aktig møte mellom to giganter.

Fortellingen om Gulliver i Jack Black-utgave er en under middels fornøyelig reise, og ruver med andre ord ikke som noen kjempe i skuespillerens filmografi.

SE VIDEO AV GULLIVERS REISER