Infantile fyllestreker

Arthur - USA 2011. Regi: Jason Winer. Med: Russell Brand, Jennifer Garner, Helen Mirren, Greta Gerwig, Nick Nolte, Luis Guzman, Geraldine James, Leslie Hendrix

Aldersgrense: 7 år

Det syntes sikkert som en strålende idé å lage en ny versjon av den klassiske komedien «Arthur» fra 1981, nå med den skandalebefengte britiske komikeren Russell Brand i landsmannen Dudley Moores ikoniske tittelrolle. Men årets «Arthur» er dessverre nok et bevis på at originalen som regel slår kopien. Og at de gamle, som de sier, er eldst.

Det handler om trettiåringen Arthur, som velter seg i piker, sprit og dyre kjøretøy, med en arvet formue og en fulltids barnepasser (Helen Mirren) som sørger for at han slipper å bekymre seg for henholdsvis økonomi eller noe annet her i verden. Inntil hans kjølige og distanserte konsernsjefmor (Geraldine James) får nok av sønnens utagerende hedonisme, og pålegger ham å gifte seg med den ambisiøse og snerpete Susan (Jennifer Garner, som synes å trives i en nokså utypisk rolle). Hvis ikke, kutter mor den stakkars lille rike mannebabyens tilgang til familiefantasillionene.

Å inngå et arrangert fornuftsekteskap av denne typen er i utgangspunktet skremmende nok for en gladlaks som liker å ta for seg av kjønnslivets goder og som anser fornuften som en svoren fiende. Men lettere blir det ikke når han faller for den mindre bemidlede, men mer jordnære Naomi (Greta Gerwig, som tar med seg en viss indie-sensibilitet fra sin tidligere filmografi).

Både den gamle og den nye versjonen av «Arthur» er en komedie som står og faller på sin ustø hovedperson. Russell Brand er ikke uten fandenivoldsk karisma og komisk timing, men viser seg dessverre ikke helt moden for en slik oppgave ennå. Karakteren er ment å sjangle mellom det sjarmerende umodne og det irriterende infantile, men Brands lett sutrende, lysrøstede framtoning skaper en alt for stor og alt for bortskjemt drittunge, uten den nødvendige sårheten som ville gjort ham elskelig et sted langt der nede i dypet av flaska.

Det hjelper heller ikke at manuset burde vært skapere i sin oppdatering, både når det gjelder vitsemateriale og hvor langt ut dramaet dras. Vi hadde definitivt tålt å se mørkere sider av fylla, med dertilhørende derpåangst. Det hadde gjort både komedien og vårt bånd til hovedpersonen sterkere.

Isteden blir den moderne Arthur en slags ufarlig sit com-versjon av en playboyfyllik som vi aldri egentlig bryr oss om.

Et klart lyspunkt er imidlertid Helen Mirren i rollen som voksennannyen Hobson (som Sir John Gielgud gestaltet i originalen), som er for denne Arthur omtrent hva en annen Arthur er for Bruce Wayne. Scenene mellom henne og Brand bobler og bruser på en måte han ikke får til med de andre skuespillerne.

Men nyinnspillingen av «Arthur» er mest av alt en påminnelse om at originalen finnes, til glede for nye og gamle publikummere, og ellers ikke alt for mye å løfte glasset for.