Indre fiender fra ytre rom

The Host - USA 2013. Regi: Andrew Niccol. Med: Saoirse Ronan, Diane Kruger, Max Irons, Jake Abel, William Hurt, Marcus Lyle Brown, Frances Fisher

Aldersgrense: 11 år (Egnethet: Ungdom fra 13 år)

Det tok sannelig ikke lang tid fra sagaen om Bella Swan og Edward Cullens udødelige kjærlighet omsider kom til sitt langtekkelige punktum, til en ny Stephenie Meyers-adapsjon var klar for å møte sitt formodentlig fanatiske publikum.

I "The Host" er vampyrene og varulvene erstattet med romvesener, som i ren "Invasion of the Body Snatcher"-stil (for ikke å si plagiat) har tatt bolig i menneskenes kropper, angivelig fordi vi verken tok særlig godt vare på hverandre eller planeten vår.

Filmen handler om den unge jenta Melanie, en av få mennesker som stadig kjemper mot den intergalaktiske invasjonsmakten. Når hun fanges og kroppen hennes overtas av en sjel som etter hvert kalles Wanda, fortsetter hun å stritte i mot - med det noe ufrivillig komiske resultat at tankene hennes er i stadig dialog og kamp med den utenomjordiske ånden i samme kropp.

Melanie insisterende skrik og rop får etter hvert gehør fra Wandas ekstraterrestriale samvittighet, som hjelper henne med å returnere til lillebroren, kjæresten og resten av de godt skjulte motstandskjemperne. Men når hun/de endelig finner dem, er det ikke enkelt å overbevise selv typen til Melanie om at hun stadig er der inne bak det lysende, ikke-jordiske blikket, samt at Wanda ikke er som de andre sjelefiendene fra ytre rom. Og mens Melanie gradvis nærmer seg sin gamle flamme, er Wanda i ferd med å falle for en annen i den lille menneskeleiren, der pussig nok alle unge menn synes å være nesten kliss like, både av utseende og manglende personlighet.

Om dette høres litt teit ut, så er det fordi det er det. Grunnideen, som er en slags romantisk utgave av tv-serien "V" og den nevnte "Invasion of the Body Snatchers", er for så vidt ikke helt ute. Men scenene hvor Melanie i Voice Over krangler med seg selv, eller rettere sagt Wanda, er skikkelig flaue.

Og intrigene som oppstår av at de to begjærer hver sin mann, som de nekter hverandre å gi kroppslig etter for, er om mulig et enda tydeligere uttrykk for Stephenie Meyers pietistiske og snerpete seksualmoral enn hun utviste i "Twilight" (som brukte fem filmer på å insistere på avholdenhet, fram til de elskende omsider var smidd i hymnens lenker).

I tillegg skal det innvendes at historien har en del sentrale vendepunkt som slettes ikke henger på greip - deriblant nærmest alt som skjer i filmens klimaks.

Likevel er jeg ikke utelukkende negativ til denne filmen. Først og fremst fordi det er noe besnærende ved dens stemning og konsept, hvor paranoid geriljakrig og ikke så rent lite girl power møter ungdommelig romantikk og klassisk science fiction. Men til en viss grad også fordi det er klin umulig å mislike Saoirse Ronan (Om forlatelse og Hanna), som spiller hovedrollen som Melanie/Wanda.

Det er nok liten tvil om at Meyers (som står oppført som produsent, slik hun også gjorde på Twilight-filmene) har ambisjoner om opptil flere oppfølgere. Vel, dersom hun kutter drastisk ned på den kleine indre dialogen og lar de neste manuskriptene være mindre hastverkspregede, ser jeg ikke bort i fra at dette kan bli en akseptabel filmserie.