Imponerende tett på pøblene

Pøbler - Norge 2015.  Regi: Kari Anne Moe.  Med: Jan Olav, Kelly, Maylén, Jakob, Jonatan m.fl

Aldersgrense: 9 år

I Kari Anne Moes første kinodokumentar “Til ungdommen” fulgte hun fire norske ungdomspolitikere, fra henholdsvis AUF, SU, FpU og Unge Høyre. Etter å ha filmet dem i halvannet år, inntraff terroren den 22. juli 2011, og med dette ble filmen uunngåelig et dokument over disse hendelsene.

Med sin andre, etterlengtede film – som hadde premiere på Filmfestivalen i Haugesund mandag med Kronprinsen tilstede – har Moe igjen sett til ungdommen med sitt observerende kamera, men her retter hun det mot dem som har falt utenfor.

Til ungdommen som dropper ut

Kinodokumentaren «Pøbler» følger noen av deltakerne på baker og komiker Eddi Eidsvågs Pøbelprosjekt, som er et tiltak for å hjelpe unge tilbake i arbeid eller utdannelse. Statistikken sier nemlig at en av seks ungdom i Europa dropper ut av videregående utdannelse, mens tallet for Norge er hele en av tre. Dette ønsker Eidsvågs prosjekt å gjøre noe med, ved å tilby en form for jobbsøkerkurs for disse ungdommene – som til gjengjeld må forplikte seg til å møte opp presis og holde seg rusfrie under hele prosjektets varighet.

Denne gangen følger Moe fem ungdommer, med 19-åringen Kelly som den yngste, mens Maylén, Jakob, Jonatan og Jan Olav alle er i første halvdel av tyveårene. Av disse følges sistnevnte aller nærest, da han er å anse som filmens hovedkarakter. Jan Olav har aldri lært å lese skikkelig, til tross for at han har gjennomført norsk grunnskole. I tillegg har han et aggresjonsproblem og en fengselsstraff bak seg for grov vold. Men også de andre sentrale karakterene har sterke historier, som inkluderer bakgrunn som mobbeoffer, diagnosen ADHD, tilknytning til gjengmiljøer og hang til rus.

En av filmens styrker er imidlertid at den – i likhet med selve Pøbelprosjektet – viser at disse unge menneskene ikke skal la seg definere av disse problemene og utfordringene alene, verken av seg selv eller andre.

Flue på veggen

Moe har denne gang fridd seg enda mer fra bruk av intervjuer enn i «Til ungdommen», og rendyrket sin «flue på veggen»-tilnærming til dokumentarsjangeren. Det fungerer utmerket, da filmskaperen har kommet imponerende tett på ungdommene og de mange situasjonene som oppstår på kurset i ukene hun har vært tilstede med sitt filmteam. Og ikke minst har hun valgt seg noen svært gode karakterer, som jo er det aller viktigste for denne typen dokumentarfilmer.

«Pøbler» setter seg ikke for å først og fremst fortelle om Pøbelprosjektet i seg selv. Derfor tar den heller ikke tak i det som har vært av diskusjoner og kontroverser om dette – og det oppleves heller ikke nødvendig. Samtidig er den heller ingen reklamefilm for prosjektet, og later ikke som at Eidsvåg og hans åpenbart flinke kolleger sitter på alle rette svar eller riktige metoder.

Portretter av «pøblene»

Filmens hovedanliggende er isteden å la oss bli kjent med et knippe ungdommer man som tilskuer blir genuint glad i, og gjennom disse nære og ærlige portrettene viser «Pøbler» at de er så mye mer enn pøbler eller såkalte «problemungdom». Uten at filmen er blitt en oppløftende seiershistorie for samtlige deltakere.

Ett av kursledernes mantraer er at man ikke har «huller i CV'en», men opparbeidet livserfaring. Dessverre er det ikke nødvendigvis slik at verken omverdenen eller ungdommene selv ser den fulle verdien av dette. Ett skritt i riktig retning synes dog å være slike «Pøbelprosjekter», ett annet er Kari Anne Moes film.