Ikke særlig snille menn

Kraftidioten - Norge 2014. Regi: Hans Petter Moland.

Med: Stellan Skarsgård, Bruno Ganz, Pål Sverre Hagen, Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Gard Eidsvold, Jon Øigarden, Birgitte Hjort Sørensen, Peter Andersson, Leo Ajkic, Stig Henrik Hoff, Arthur Berning, Atle Antonsen, Tobias Santelmann, Jan Gunnar Røise, Kåre Conradi, Kristofer Hivju, Hildegunn Riise

BERLIN/SIDE3: Hans Petter Moland deltar for tredje gang i den prestisjetunge hovedkonkurransen på filmfestivalen i Berlin med ”Kraftidioten”. Denne sorte forbryterkomedien er en sjangermessig videreføring av hans samarbeid med den durkdrevne danske manusforfatteren Kim Fupz Aakeson, som ble innledet med ”En ganske snill mann” – også den invitert til å konkurrere på Berlinalen, hvor den sågar vant Publikumsprisen.

Moland fortsetter dessuten sitt mangeårige samarbeid med skuespilleren Stellan Skarsgård, som spiller hovedrollen som Nils Dickmann – en traust snøplogkjører i en liten, norsk fjellbygd. Når sønnen hans en dag blir funnet død av en overdose heroin, mistenker Dickmann at noe ikke stemmer, sikker som han er på at sønnen aldri var narkoman. Og det har han jaggu helt rett i, vi har nemlig allerede sett at han ble dumpet der av noen mindre sympatiske fyrer. Dermed setter Dickmann snart ut på et målrettet og brutalt hevntokt hvor han dreper seg oppover i rekkene til den kaldblodige gangsterkongen Greven (Pål Sverre Hagen), og som etter hvert også skal involvere den rivaliserende serbiske mafiaen, anført av den tyske skuespilleren Bruno Ganz.

Plottet er av den enkle sorten, og kan heller ikke sies å være særlig originalt. Men det fungerer greit nok, og forfatter Fupz har lagt inn et par smarte vendinger underveis. En åpenbar inspirasjonskilde er Coen-brødrenes ”Fargo”, men dette er en sammenligning ”Kraftidiotene” ikke har helt godt av. Moland får imidlertid mye ut av det norske landskapet, med smakfulle sekvenser med nærmest meditativ snøbrøyting langs mektige, snøkledde fjell. Satt i kontrast til en digitalt bearbeidet og Bar Code-preget hovedstad, som også er med på å gi filmen et lekkert og elegant visuelt uttrykk.

Like elegant er imidlertid ikke filmens mange humoristiske innslag. Her skal det harseleres med alt som er typisk norsk, fra bygdementalitet og After Ski via importerte bruder fra Asia til delt foreldrerett og velferdsstat. Jo da, det er i utgangspunktet artig å se en iskald forbryterkonge være i konflikt med ekskjæresten om foreldremøter og den slags, men generelt er humoren langt ifra så sofistikert som filmskaperen synes å tro selv – og dessverre heller ikke spesielt morsom, om enn med et par hederlige unntak.

Like fullt er ”Kraftidioten” på alle måter klart bedre enn ”En ganske snill mann”, som hadde et par vitser som trolig ville blitt forkastet til ”Karl & Co.” (”Hø hø, han må ligge med hun der støgge dama som han leier rom hos!”). Filmen er allerede solgt til masser av land, og det er noen åpenbare grunner til det: Settingen er eksotisk for alle som ikke er vokst opp med ski i garasjen, og rollebesetningen er unektelig imponerende, med et stjernelag av (hovedsakelig mannlige) norske skuespillere i tillegg til Skargård og Ganz. Det merkes dessuten at de koser seg i sine mange outrerte roller, selv om ikke alle har lagt seg på samme spillestil: Pål Sverre Hagen er fornøyelig, men litt langt over toppen, Atle Antonsens lille birolle på trøndersk er som hentet ut av en ”Uti vår hage”-sketsj mens Stellan Skarsgård selv har fått med seg at komedie helst skal spilles som drama. I tillegg utviser Moland som nevnt et formsikkert, visuelt grep om fortellingen, med god hjelp av en helstøpt produksjonsdesign.

Men dersom han skal samarbeide med Fupz om enda en film, håper jeg de prøver seg på noe annet enn komedie.