Ikke rødglødende nok

Red 2 - USA 2013. Regi: Dean Parisot. Med: Bruce Willis, Catherine Zeta-Jones, Anthony Hopkins, John Malkovich, Mary-Louise Parker, Helen Mirren, Byung-hun Lee, Brian Cox

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksne)

Bruce Willis tar virkelig oppfølgerrunden om dagen. Tidligere i år har vi sett ham i «A Good Day to Die Hard» og «G. I. Joe: Retaliation», og nå er han og resten (bortsett fra Morgan Freeman, da) av «retired, extremely dangerous»-gjengen tilbake i «Red 2».

I begynnelsen av filmen forsøker Frank Moses (Willis) innstendig å leve et rolig og harmonisk liv med Sarah (Marie-Louise Parker). Men akkurat når han tror han er ute, oppsøkes han av Marvin (John Malkovich), som forsøker å dra ham inn igjen. Den lettere paranoide «survivalisten» frykter nemlig at noen igjen er ute etter det gamle laget av pensjonerte farligheter, og jaggu er han ikke inne på noe. På grunn av en hemmeligstemplet operasjon i fortiden ønsker den skruppelløse slemmingen Jack Horton (Neal McDonough) å fange dem, ikke nødvendigvis levende, parallelt med at verdens angivelig farligste leiemorder Han (Lee Byung-hun) har fått i oppdrag å ta Frank av dage.

Dette fører den forhenværende agenten med kompani til steder som Paris, Moskva og London, på nye eventyr som involverer både gamle og nye bekjentskaper. Deriblant den sofistikerte tyven The Frog (David Thewlis), den gale vitenskapsmannen Bailey (Anthony Hopkins), den tidligere flammen Katya (Catherine Zeta-Jones) og den kjølige drapskvinnen Victoria (Helen Mirren).

La det være sagt at det er en god del å like i «Red 2». For eksempel den fargerike, tegneserieaktige stilen (som er riktig så passende, da filmene er basert på tegneserier av Warren Ellis and Cully Hamner) og den stjernespekkede rollelista, begge deler bevart fra forrige film.

Riktignok kunne et par av dem (spesielt Malkovich og Parker) innimellom ha tatt spillet et par hakk ned, men det virker som de etablerte navnene som befolker «Red 2» morer seg i roller som er atypiske eller i hvert fall mindre seriøse enn de vanligvis påtar seg.

Det hadde imidlertid vært å foretrekke om vi i salen hadde det tilnærmet like moro.«Red 2» rekker heldigvis aldri å bli kjedelig, men det eneste som virkelig overrasker, er at manuset virker så lite gjenomarbeidet. For selv om den første filmen neppe blir stående som tidenes mest intelligente actionkomedie, var den da både smartere og morsommere enn «Red 2» .

La gå at konseptet med gamle, tilbaketrukne agenter og leiemordere som stadig kjenner ferten av sagmugg ikke føles like ungt og friskt denne gang, slik må det nødvendigvis være i en oppfølger tre år senere. Ikke desto mindre burde man ha lagt mer finesse i vitsematerialet, som litt for ofte er plumpt, så vel som historien, som går fra å være i overkant komplisert til å bli forstyrrende enkel.

Med et så kult utgangspunkt og et så imponerende veteranlag foran kamera, er det synd at «Red 2» er blitt en såpass middelmådig film. Men la oss håpe den bekreftede tredjefilmen vil vise at alle gode ting fortsatt er eldst.