Ikke hysterisk morsom

Hysteria
Storbritannia 2011
Regi: Tanya Wexler
Med: Maggie Gyllenhaal, Hugh Dancy, Rupert Everett, Gemma Jones, Jonathan Pryce, Anna Chancellor, Felicity Jones
Aldersgrense: Tillatt for alle

Hysteria utspiller seg i viktoriatidens England, da hysteri var en medisinsk diagnose forbeholdt kvinner som favnet alt fra angst og psykoser til søvnløshet og mer generell mistrivsel med tilværelsen.

Vi møter den nytenkende, unge legen Mortimer Grenville (Hugh Dancy), som sliter med den etablerte legestandens manglende aksept for moderne tanker om bakteriesmitte og håndhygiene. Etter mange mislykkede ansettelser får han jobb på klinikken til Dr. Robert Dalrymple (Jonathan Pryce), som har et godt håndlag med den nærmest epidemiske utbredelsen av hysteri blant Londons kvinner. Den driftige Dr. Dalrymple har nemlig oppdaget at lidelsen(e) ofte lar seg kurere ved hjelp av gjentatt stimulering av kvinnens underliv.

Vår mann trer gladelig til med en hjelpende hånd, i hvert fall inntil belastningsskadene som gjerne assosieres med håndtering av en annen type mus inntreffer.

Mortimer kunne med andre ord ha bruk for et visst seksuelt leketøy, som filmen ønsker å løfte en hånd opp i været for. Men før denne finnes opp, må vi gjennom en rekke romantiske forviklinger av særdeles forutsigbar art. Samt en haug mer eller mindre frivole vitser, sjelden særlig vittige.

Det hele er naturligvis erkebritisk, inkludert amerikanske Maggie Gyllenhal i rollen som suffragette, altså forkjemper for kvinners stemmerett.

Folkene bak Hysteria ønsker utvilsom å la herlig frekkhet møte sjarmerende tilknappethet, i en film som forsøker å være både romantisk komedie og kostymedrama. Ambisjonen er trolig å appellere både til tilhengere av The Full Monty og Fornuft og følelser.

Men resultatet er ikke spesielt historisk interessant, og enda mindre hysterisk morsomt. Delvis skyldes dette at filmen, til tross for sitt noe pikante tema, er livredd for å ekskludere noen billettkjøpere. Hysteria er sannsynligvis den mest bluferdige filmen om vibratoren du noen gang kommer til å se. Samtidig er den alt for kalkulert og formeltro til å ta noen som helst til klimaktiske høyder.

Hysteria er riktignok ikke uten en viss medrivende feelgood-stemning, men fraværet av sjarm og komisk treffsikkerhet er nært sagt til å ta og føle på. For ikke å si massere.