Ikke helt vellykket eksperiment

Anna Karenina - Storbritannia 2012. Regi: Joe Wright. Med: Keira Knightley, Jude Law, Aaron Johnson, Matthew MacFadyen, Emily Watson, Alicia Vikander, Olivia Williams, Ruth Wilson, Michelle Dockery, Domhnall Gleeson, Kelly Macdonald, Eros Vlahos, Alexandra Roach, Emerald Fennell, Hera Hilmar, Kenneth Collard, Bill Skarsgård

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksne)

Britiske Joe Wright har tidligere regissert Keira Knightley i kostymedramaene «Stolthet og fordom» og «Om forlatelse». Med «Hanna» for et par år siden viste han at han også behersket action/spenningssjangeren med utsøkt stil. Likevel skulle man tro han var tilbake i sitt rette element når han nå har adaptert Leo Tolstojs episke kjærlighetsroman med nevnte Knightley i tittelrollen. Men til tross for at den er visuelt praktfull (for å si det med en anmelderfloskel), så er dessverre hans «Anna Karenina» en noe skuffende filmopplevelse.

Vi befinner oss i tsartidens Russland, hvor Anna Karenina (Knightley) er godt etablert med barn og mann (Jude Law) høyt oppe i embetsverket. I møte med den yngre offiseren Vronsky (Aaaron Taylor-Johnson), oppstår imidlertid musikk de ikke kan unngå å bevege seg til. Etter hvert utstøtes de av sosietetskretsene, i tillegg til at ektemannen truer med skilsmisse, som vil frata Anna Karenina retten til å være med sin egen sønn.

Joe Wright har valgt et ambisiøst og uortodokst formgrep for sin adapsjon, ved å la filmen utspille seg på en slags teaterscene: Store deler av filmen er iscenesatt med en konstruert teaterestetikk, selv om den også jevnlig skifter over til en mer tradisjonell filmatisk realisme.

Innledningsvis er Wrights mediekryssende grep fascinerende, og er med på å gjøre filmen så visuelt praktfull (for å bruke floskelen en gang til) som den er. Men det gjør også at man først og fremst konsentrerer seg om selve formgrepet og distanserer seg til handlingen, jamfør gamle Bertolt Brechts teaterteori om å innføre slike «fremmedgjøringseffekter». Og det er ikke klart hva man skulle tjene på en slik tilnærming i akkurat denne adapsjonen, all den tid grepet ikke er interessant nok i seg selv, og handlingen er av en såpass melodramatisk art at emosjonell innlevelse vil være en klar fordel for tilskueropplevelsen.

I tillegg lider filmatiseringen av at bifigurer og subplott som sikkert fungerer utmerket som paralleller til hovedintrigen i romanen (jeg skal innrømme ikke å ha lest den), ikke føles godt nok integrert i filmens handling. Isteden blir de (nok et par) elementer som trekker vår oppmerksomhet vekk fra hun det egentlig skal dreie seg om.

Det hjelper heller ikke at filmskaperen til tider slurver med å gi informasjon som i det minste er vesenlige for de av oss som ikke har lest boka.

Når alt dette er sagt, er det åpenbart at Wrights romanse med en annen sjanger har gitt ham noen nye, visuelle våpen som kler det klassiske kostymedramaet godt. Men hvis han først skal bruke dem til å skape distanse hos publikum, burde han nok valgt å adaptere en annen fortelling.