Ikke helt guddommelig
Den første filmen om tenåringshalvguden Percy Jackson introduserer et guddommelig univers, men når aldri gnistrende høyder.
Percy Jackson: Lyntyven
USA 2010
Regi: Chris Columbus
Med: Logan Lerman, Alexandra Daddario, Brandon T. Jackson, Sean Bean, Pierce Brosnan, Steve Coogan, Rosario Dawson, Catherine Keener, Kevin McKidd, Joe Pantoliano, Uma Thurman, Ray Winstone
Aldersgrense: 11 år (frarådes barn under 11 år)
Percy Jackson går på High School, men med både AHDH og lesevansker er det ikke akkurat noen musikal for ham. Men på en museumsekskursjon blir hele hans verdensoppfatning skylt over ende, i det tenåringen oppdager at han er en halvgud – nærmere bestemt sønnen til havguden Poseidon.
Dermed blir han innkvartert på Camp Half Blood, en treningsleir for ungdom med mytologisk blod i årene. Men når selveste Zevs, guden over alle guder, anklager ham for å ha stjålet kimen til lynet, må vannmannen vår ut og redde verden. Med seg har han to trofaste hjelpere i den fagre krigeren Annabeth og den beskyttende satyren Grover.
Filmen er basert på den første av i alt fem bøker om tenåringshalvguden Percy Jackson, og jeg vil anta at filmskaper Chris Columbus – som også regisserte de to første Harry Potter-filmene – har ønsket å igangsette en ny og lignende seriefranchise.
En verden hvor skikkelsene fra gresk mytologi lever side om side med virkeligheten slik vi kjenner den, er ikke det verste utgangspunktet for en fantasyføljetong. Men jeg håper de eventuelle påfølgende fortellingene er bedre konstruerte og mer oppfinnsomme enn denne.
Logan Lerman og Alexandra Daddario som henholdsvis Percy og Annabeth utstråler ikke sjenerende mye sjarm og personlighet i de bærende rollene. Morsommere er det å se de mange kjente birolleinnehaverne, deriblant Uma Thurman som Medusa, Pierce Brosnan som kentaur og Steve Coogan som Hades. Og hadde resten av filmen lignet mer på sekvensen hvor våre venner blir fanget av sløvende lotusblomst på et casino i Las Vegas, hadde det vært grunn til begeistring.
Det er for så vidt sympatisk at hovedpersonens lære- og konsentrasjonsvansker viser seg å skyldes hans guddommelighet, men selve fortellingen kunne gjerne vært mindre hyperaktiv. Regissør Columbus lar oss aldri få hvile mer enn to sekunder mellom de litt for mange slagene, og etterlater oss rimelig utmattede.
Det er dessuten litt vel tydelig at manuset er konstruert for å gi publikum en introduksjonstur rundt i dette mytologiske universet. Og man kan ikke beskylde folkene bak filmen for å overvurdere publikums kjennskap til dette. Riktignok har filmen en ung målgruppe (til tross for en dyster svipptur innom dødsriket), men for svært mange vil den oppleves som overforklarende i forhold til sitt historiske forelegg.
«Percy Jackson: Lyntyven» introduserer et artig univers, men når aldri guddommelige høyder. At det kommer en oppfølger eller fire eller vel uansett uunngåelig. La oss håpe de blir mer gnistrende.