Ikke bare sex
«Få meg på, for faen» er kjent for sex og nakenhet. Men filmen byr på mye mer enn det.
(SIDE2:)Få meg på, for faen - Norge, 2011. Regi: Jannicke Systad Jacobsen. Med: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig.
Aldersgrense: 11 år
Alma er 15 år gammel og kåt. Siden hun ikke har noen kjæreste, tar hun saken i egne hender og ringer ofte sextelefonen.
På en fest gjør drømmegutten Artur et klønete forsøk på å sjekke opp Alma. Da hun forteller vennene om dette, tar de henne for å være en løgner. Snart er hun utstøtt fra både vennegjengen og resten av klassen. Bedre blir det ikke da moren oppdager alle sextelefonoppringingene. Hva skal en 15-åring gjøre da?
«Få meg på, for faen» er basert på Olaug Nilssens bok med samme navn og er regissert av spillefilmdebutant Jannicke Systad Jacobsen.
Filmen har fått mye oppmerksomhet på grunn av nakenscener og onaniscener. Det er imidlertid ikke dette som har hovedfokus. Jo da, vi får se både pupper og onani, men er det lenger noen som blir sjokkert over det? Scenene drøyer ikke ut, så det blir aldri pinlig i kinosalen - selv om det strengt tatt ikke er en film tenåringene vil ønske å se med foreldrene sine.
Fremfor alt er dette en godt fortalt historie om en tenåringsjentes kamp mot venner, familie og kjærligheten. For det er ikke lett å være 15 år og bo på et lite sted der ryktene flyr og nabokonene skuler bak gardinene.
Publikum får raskt sympati med Alma, selv om hun tar noen dumme valg og til tider er både naiv og barnslig. Hun er troverdig som karakter, og spilles godt av Helene Bergsholm. Mange tenåringsjenter vil nok se opp til henne, mens de voksne nikker gjenkjennende til hennes naive tanker og drømmer.
Men filmen er mer enn ungdommelig alvor. Det er flere morsomme scener i filmen. En festlig drøm om faren til bestevennene, søte brev til dødsdømte fanger i USA og morens møte med sextelefonen er blant de humoristiske høydepunktene.
Bergsholm gjør som nevnt en god figur i filmen. Også Henriette Steenstrup overbeviser i rollen som moren, selv om det er uvant å høre henne med en annen dialekt enn vi er vant til å høre. Julia Bache-Wiig gjør en god innsats som sambygdingen som har blitt litt klokere etter å ha flyttet til Oslo, mens Malin Bjørhovde og Beate Støfring er festlige som totalt ulike søstre.
«Få meg på, for faen» er en festlig film som passer best for et ungt publikum. Her er både komikk og tragedie i en fin blanding, og troverdige karakterer som går litt lenger enn de fleste andre.