Ikke animerende nok

Den lidenskapelige fiolinisten - Frankrike/Tyskland/Belgia 2011. Regi: Marjane Satrapi og Vincent Paronnaud. Med: Mathieu Amalric, Maria de Medeiros, Golshifteh Farahani, Isabella Rossellini, Chiara Mastroianni, Edouard Baer, Eric Caravaca, Mathis Bour, Enna Balland, Didier Flamand, Serge Avédikian, Rona Hartner, Jamel Debbouze, Christian Friedel, Julie Goldstein

I 2007 kom Marjane Satrapi og Vincent Paronnauds strålende animasjonsfilm «Persepolis», basert på førstnevntes tegneserieroman om sin egen oppvekst i Iran. Med «Den lidenskapelige fiolinisten» (eller «Poulet aux prunes» som den originalt heter – direkte oversatt i filmens engelske tittel «Chicken with Plums») har duoen på ny adaptert en tegnet roman av Satrapi med utgangspunkt i hennes egen familie. Denne gangen har de imidlertid valgt «live action»-formatet istedenfor animasjon, om enn med unntak av noen få sekvenser.

Filmen forteller om Satrapis mors onkel (Hva blir det egentlig? Grandonkel?), en iransk fiolinist ved navn Nasser Ali (spilt av Mathieu Amalric fra blant annet «Dykkerklokken og sommerfuglen» og «Quantum of Solace») som får favorittinstrumentet sitt ødelagt. Ute av stand til å finne en akseptabel erstatningsfiolin, bestemmer han seg like gjerne for å kaste inn det metaforiske håndkleet. Like ute av stand til å finne en fristende selvmordsmetode, beslutter han rett og slett å holde senga mens han venter på den kanskje ikke like metaforiske mannen med ljåen. Og en drøy uke senere har dødsønsket sågar gått i oppfyllelse.

I løpet av disse dagene tenker Nasser Ali gjennom livet, døden og ikke minst lidenskapen, og gjennom subjektive tilbakeblikk og dertil hørende assosiasjoner får vi bakgrunnen for hans dramatiske beslutning. For det handler jo ikke egentlig om et strengeinstrument, men om mange års bitterhet som følge av den Store, Tapte Kjærligheten.

Som det framgår, er ikke filmen redd for å ta store ord og temaer i munnen. Disse artikuleres med en fargerik, fantasifull og ikke så rent lite melodramatisk form for magisk realisme, som kan minne nokså sterkt om «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» – men som også har sine naturlige likhetstrekk med «Perspepolis».

Til tross for at handlingen utspiller seg i Iran (vel å merke før revolusjonen), er dialogen i denne fransk/tysk/belgiske produksjonen på fransk. Og selv om det åpenbart ikke er uten symbolsk betydning at en sentral karakter er oppkalt etter landet, oppleves «Den lidenskapelige fiolinisten» først og fremst som et forsøk på å formidle et universelt skjebnedrama, mens «Persepolis» tegnet et bilde av Iran i en bestemt tid.

Det er unektelig ambisiøst av filmskaperne å ville overføre stilen fra førstefilmen til et ikke-animert univers, men dessverre ikke helt vellykket. Lekenheten virker mer påtatt enn i «Persepolis», og fortellingen ikke like drevet av nødvendighet.

Der animasjonen ga forrige films tunge temaer en kledelig letthet, er «Den lidenskapelige fiolinisten» med sin karikerte og maniske form (og tilsvarende skuespillstil) for virkelighetsfjern til at den virkelig engasjerer. Dramaturgisk sett er det dessuten problematisk at filmens hovedkarakter framstår som svært usympatisk i store deler av filmen. Historien om Nasser Alis tapte kjærlighet kommer for sent til å bli skikkelig gripende, og jeg er heller ikke enig i filmens påstand om at dette bakteppet rettferdiggjør hans urimelige og egoistiske oppførsel ovenfor sine nærmeste.

«Den lidenskapelige fiolinisten» har sine forførende øyeblikk, men i likhet med filmens hovedkarakter ender man opp med å savne den helt store lidenskapen.