Idiotisk dobbeltmoral

Dinner for Schmucks - USA 2010. Regi: Jay Roach. Med: Paul Rudd, Steve Carell, Zach Galifianakis, Jemaine Clement, Stephanie Szostak, Lucy Punch, Bruce Greenwood, Ron Livingstone, Kristen Schaal

Aldersgrense 7 år

Ambisiøse Tim (Paul Rudd) snuser endelig på den etterlengtede forfremmelsen. Etter å ha imponert med et kreativt salgsframstøt blir han invitert på sjefens månedlige middag, et hemmelig evenement for noen utvalgte kolleger med følge – som heller ikke kan være hvem som helst. De inviterte plikter nemlig å ta med seg hver sin idiot – eller «schmuck», om du vil – til kveldens egentlige begivenhet: Kåringen av kveldens største ufrivillige klovn blant disse uvitende ledsagerne.

Grusomt, ja visst. Det synes i utgangspunktet også vår venn Tim. Men så støter han på Barry (Steve Carrel), en kronidiot blant kronidioter som stopper ut mus og gjenskaper klassiske kunstverk med dem, og som klarer å klusse til det aller meste i Tims privatliv.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

«Dinner for Schmucks» ønsker så gjerne å være en Judd Apatow-film, men kan bare drømme om å bli invitert med i dette eksklusive laget. Først og fremst fordi den mangler Apatows genuine kjærlighet til sine karakterer. Samtidig hadde den også tjent på å gjøre noen av dem mindre sympatiske.

Filmen er nemlig inspirert av den franske satiriske komedien «Le dîner de cons» fra 1998, hvor hovedpersonen var en blasert drittsekk som elsket det hjerteløse middagskonseptet. I den amerikanske versjonen spilles han av Paul Rudd, og er blitt en typisk Paul Rudd-karakter: En fyr som tvinges av diverse omstendigheter til å ta en masse dårlige valg, men som egentlig er en grei kar det er klin umulig å mislike.

Dermed vet vi også hele tiden hva som vil komme, nemlig at Tim gradvis kommer til å bli venn med Barry, og avslutningsvis vil ta et oppgjør med det han allerede i begynnelsen av filmen synes er grusomt. Og med dette skal filmen fortelle oss at det er skikkelig galt å le av mennesker bare fordi de er annerledes.

Dette har man altså i bakhodet hele spilletiden igjennom, mens filmen gjør nettopp det den skal forkynne at er så galt: Den inviterer oss til å le av idioten Barry (og etter hvert resten av ledsagerne på festen). Ingen moral hadde nok vært å foretrekke framfor denne dobbeltmoralen.

Nå skal det sies at veien fram til det opplagte ikke er uten lyspunkter. Det virker som Steve Carell koser seg i rollen som Barry, som er en litt mer utagerende klovn enn han vanligvis spiller. Men tolkningen blir neppe stående som noe høydepunkt i komikerens karriere. Zach Galifianakis og Lucy Punch er artige nok som henholdsvis tankekontrollerende rival og besatt ekskjæreste, men festligst er Jemaine Clement som narsissistisk kunstner med dragning mot dyreriket.

Likevel må det innvendes at hvor outrerte disse figurene enn er, føles de alle overraskende lite forfriskende. For heller ikke i karakterskildringene har manusforfatterne turt å tenke utenfor den velkjente boksen.

Dermed inviterer «Dinner with Schmucks» deg på et middelmådig selskap med en rimelig tvilsom moral. Som det er like greit å takke nei til.