I vill galopp

Skvis - Norge, 2012. Regi og manus: Kathrine Haugen. Med: Julie Nordhuus, Elise Strømberg Mærlie, Marthe Vonheim, Hanne Øberg, Victor Haugen Kristiansen, Ole Andreas Strømsnes og Steffen Fagerbakk.

I 2011 kom filmen «Til Siste Hinder» som handlet om rosabloggeren Ida (Nordhuus) som flyttet til Nord-Norge og ble venner med de lokale hestejentene Molly (Mærlie), Beate (Øberg) og Marthe (Vonheim). Et år har gått, og nå er det kjærlighetsintriger, og ikke bare hester, som opptar den lille venninnegjengen. Beate er forelsket i sommerturisten Gustav, men han liker Ida. Molly er sammen med mopedkjørende Lucas, men han blir dyttet rundt av den sexfikserte eklingen Even. Han igjen, har et godt øye til Molly, og Marthe sparer penger til ny hest. Det er en dramatisk sommer i vente for jentene!

Filmen bruker ingen tid på å hoppe inn i handlingen. Faktisk bruker den ikke noe tid i det hele tatt på å forklare hvordan alt henger sammen, og hvordan forholdet er mellom jentene. Så hvis du ikke var en av de som så «Til Siste Hinder», er det full forvirring den første halvtimen. Altså, man kan ikke forvente en total oppsummering av forløperen, men med tanke på at «Skvis» har en totalt forskjellig tittel, så hadde det vært greit med en liten introduksjon til karakterene. Vi får ingenting. Absolutt ingen hjelp til å forklare hvordan dette henger sammen, før det har gått så lang tid at vi har fått en slags idé av hva som foregår.

Kathrine Haugen har ansvar for både regi og manus denne gangen, hun sto også for manuset til «Til Siste Hinder», som ble regissert av Anders Øvergaard. Jeg vil ikke være negativ bare for å være det, men hjelpes meg, dette er dårlig håndverk. Det er lagt opp til at alle jentene skal få sitt øyeblikk i sentrum, men det er intenst amatørmessig løst. Vi blir utsatt for en usammenhengende samling scener, som overlappes med bilder av natur, samkjørt med svulstig filmmusikk. Karakterene dukker opp overalt, spesielt når det er nødvendig for at plottet trenger det, selv om det skal være store distanser i gårdssamfunnet som historien finner sted i.

En annen ting som svikter er oppfølging av detaljer. Sugemerker skifter side av halser, blåveiser kommer og går, og så videre. Utrolig irriterende når man først legger merke til det.

Manuset er og ofte er replikkene redusert til lyder, når det ikke er erketypisk "voksne skriver for ungdommer"..

Det er flott at man har prøvd å vise at man kan motstå gruppepress og at man skal ta vare på sine venner. Men det er løst på en så pompøs og klisjéfylt måte at alle forsøk på å fortelle historien faller gjennom. «Skvis» varer bare i omkring 75 minutter, men det føles som en langt lengre film. Nemlig et endeløst, masete oppgulp av lsimpel tenåringsdramatikk.