I overkant stillferdig

Honning - Tyrkia/Tyskland 2010. Regi: Semih Kaplanoglu. Med: Bora Altas, Erdal Besikcioglu, Tülin Özen

Aldersgrense: Tillatt for alle

«Honning» har et fengslende og originalt anslag, hvor vi ser en birøkter klatre opp i et høyt tre for å hente honning fra kuben han har plassert der. Så knekker grenen han har festet klatretauet til, og han blir bokstavelig talt svevende (eller rettere sagt hengende) mellom liv og død.

LES INTERVJU:- Svarene kom fra fortiden

Men deretter kunne det gjerne ha skjedd mer i denne filmen, som utspiller seg i den rurale svartehavsregionen i Tyrkia.

Hovedpersonen er en seks år gammel gutt som sliter med lesevansker og å snakke foran skoleklassen sin. Kun med sin birøkterfar går praten hans nokså lett, i hvert fall når han hvisker. Men en dag kommer ikke faren hjem fra en tur for å sanke honning fra bikubene i tretoppene. Først slutter gutten helt å prate. En god stund senere drar han ut for å finne faren.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Til tross for noen åpenbare kvaliteter, synes jeg det er vanskelig å se at denne tyrkisk-tyske produksjonen fortjente selveste Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin.

Riktignok er den er fortalt med et langsomt og dvelende filmspråk som ofte faller i smak hos festivaljuryer spesielt og kunstfilmentusiaster generelt. Her forsøker man å kombinere det realistiske med det poetiske, ved å holde klipp og kamerabevegeleser på et minimum, i likhet med musikk og andre lyder som ikke har naturlig opphav på opptaksstedet.

Dette er med andre ord en film som virkelig tar seg tid til å stoppe opp og lukte på blomstene, noe hovedpersonen på et tidspunkt faktisk gjør.

For noen er dette helt sikkert en betagende filmopplevelse. For meg er det fristende å si at det føltes litt som å se honning størkne.

Visuelt sett er dette en ganske så praktfull film, med vakre bilder av et pittoresk naturområde. Den unge gutten i hovedrollen er også et funn, med et uttrykksfullt utseende og en naturalistisk spillestil.

Den minimalistiske handlingen veksler mellom ulike tidsplan, uten at den oppleves som spesielt kompleks av den grunn. Noen tilløp til å blande drøm og virkelighet endrer heller ikke inntrykket av at «Honning» er en i overkant stillestående film, som raskt beveger seg over grensen fra det stillferdige til det langtekkelige. Mens det (om det i det hele tatt ytres dialog) hviskes på lerretet, som for å la oss få sove i salen.