I ferd med å miste magien

Natt på museet: Gravkammerets hemmelighet

Regi: Shawn Levy

Med: Ben Stiller, Robin Williams, Owen Wilson, Steve Coogan, Ricky Gervais, Dan Stevens, Rebel Wilson, Ben Kingsley

Aldersgrense: 7 år (egnethet: familie)

Til tross for sine åpenbare kommersielle aspekter har «Natt på museet» vært en både sympatisk og underholdende filmserie, som dessuten har skapt interesse for historie og museumsbesøk blant den oppvoksende generasjon.

Den tredje og angivelig siste filmen begynner med en «Indiana Jones»-aktig prolog som viser oppdagelsen av den gamle egyptiske tavlen som senere skulle få voksfigurene og andre historiske figurerer i New Yorks historiske museum til å våkne til live om natten, slik vi har sett i de foregående filmene. Nå får vi imidlertid også vite at tavlen kom med en slags forbannelse, som innebærer at dens magi er i ferd med å ta slutt.

Til en viss grad kan man si at det samme har skjedd med det som måtte være av magi fra de to tidligere filmene, all den tid det nye manusforfatterteamet har kommet opp med en sjeldent mager historie som de heller ikke klarer å fete opp med gode nok vittigheter. Men la oss uansett bruke et avsnitt om det lille som er av handling i «Gravkammerets hemmelighet»:

For å redde sine overnaturlige venner må nattevakt Larry (Ben Stiller) ta turen til museets søsterinstitusjon i London og dennes egyptiske avdeling. Med på lasset er naturligvis hele den historisk funderte hurven, inkludert prins Ahkmenrah (Rami Malek), huneren Attila (Patrick Gallagher) og ikke minst president Teddy Roosevelt, som skulle bli Robin Williams´ siste rolle foran kamera (i hans aller siste film «Absolutely Anything» er han kun stemmegiver).

Noen nye fjes dukker også opp, deriblant neandertaleren Laaa, hvis utgangspunkt i voks er basert på Larrys utseende – og dermed er han også spilt av Stiller. (Følgelig kan han vel strengt tatt ikke sies å være et helt nytt fjes, når jeg tenker meg om.) På det britiske museet møter vi folk som Rebel Wilson fra blant annet «Bridesmaids» som selskapssyk nattevakt, veteranen Ben Kingsley som egyptisk farao og «Downton Abbey»-kjenningen Dan Stevens som Sir Lancelot. Sistnevnte ridder stikker i et mindre galant øyeblikk av med den magiske tavlen i den tro at han har funnet selveste Gralen, og setter med det i gang en jakt som vel er det nærmeste manuskriptet kommer en slags eskalerende konfliktutvikling.

Dette fører oss for øvrig innom Londons West End, hvor en kjent skuespiller dukker opp i en «cameo» i en av filmens humreverdige stunder. De to miniatyrfigurene Jebediah (Owen Wilson) og Octavius (Steve Coogan) står også for et av disse da de dumper innom en viss by i museets seksjon for antikkens Rom, og i tillegg inneholder filmen en artig sekvens som følger opp den interaktive leken med kunstverk man innførte i «Natt på museet 2».

Med disse tre sekvensene er imidlertid det meste av filmens høydepunkter nevnt. Og selv om alle gode ting angivelig er mer enn to og mindre enn fire, er det ikke godt nok for å fylle en hel spillefilm. Det virker nemlig som filmskaperne denne gang mest av alt ønsker å flyte på et veletablert konsept, og ikke minst på sjarmen til de mange kjente, kjære og humoristisk anlagte stjernene som bekler det brede rollegalleriet. Men nettopp med så mye talent på samme lerret, er det enda mer sørgelig at filmen ikke evner å leve opp til sine forgjengere.

Nå skal jeg ikke fullstendig utelukke at det vil komme flere filmer i denne innbringende franchisen, men det kan virke som man har tenkt å gi seg før leken blir aldeles uutholdelig. Dette medfører at tredjefilmen er nokså sentimental i sin siste del, som uunngåelig får en ekstra, vemodig dimensjon med Robin Williams´ sørgelige skjebne. Men det betyr ikke at filmskaperne skal slippe kritikk for den gjennomgående latskapen som preger «Natt på museet: Gravkammerets hemmelighet», som dessverre frarøver konseptet mye av dets opprinnelige magi.