Hyllet død kollega i Telenor Arena
Bon Jovi og fansen møttes til konsert på Fornebu.
Bon Jovi
Because We Can tour
Telenor Arena
Først og fremst - Jon Bon Jovi så ut som han holdt på å daue. Stort sett under hver låt. Mannen er jo fit til tusen, men han begynner jo å dra på åra, tross alt, og det var varmt i Telenor Arena, og han svettet jo mengder som kunne ligne et hjerteinfarkt, og ansiktsgrimasene lignet på noe som kommer av smerte.
Men hver gang låten var ferdig, var på det med det velkjente dollargliset. Pjuh, tydeligvis bare Jon som ser slik ut når han konser på å treffe tonene.
Og det gjorde han. Det er mye trøkk i stemmen til godeste Jon Bon Jovi, selv om han til tider slet med å nå de høyeste - og lot gladelig publikum ta seg av den biten på de best kjente og mest allsangvennlige.
De skulle det gjerne vært flere av. Konserten inneholdt 25 låter, flere av dem fra den siste skiva What About Now, som kom tidligere i år. I og med bandet har holdt det gående i tre tiår, så er det vel naturlig at Bon Jovi-fansen er delte i meningen om hva som er de beste låtene. Det er også naturlig at gutta selv har lyst å spille flest mulig nyere låter, men undertegnede synes det ble vel kjedelig i enkelte partier.
- Det er godt å være tilbake. Og det er varmt her oppe. Det er bra, jeg liker det varmt, sa han til publikum, og beviste hvor varmt det var med å bytte skjorte tre ganger (skjorter som var gjennomvåte i løpet av minutter, uansett)
Som ellers på turneen, startet det med That's What The Water Made Me, før jubelen ble sluppet løs med You Give Love a Bad Name. Det startet dog litt tamt fra publikums side, som under de første låtene virket litt avventende, men (heldigvis) gjorde de fremmøtte jobben sin og var med på både allsang, dans og armer i været mot slutten.
5522
Uten Richie Sambora, som igjen er erstattet av Phil X grunnet «personlige problemer», er ikke Bon Jovi det samme - selv om Jon gjorde det han kunne for å sparke liv i både konsert og fansen. Sjelden har jeg sett noen svette så mye, det formelig dryppet av armer og hode til 51-åringen - som holdt det gående i underkant av tre timer.
Han minner om Mick Jagger i bevegelsene, og poserer som få andre bak mikrofonen. For utover Jon, er de ikke all verdens gutta beveger seg - Tico Torres bak trommesettet minner litt om et dyr når han har låter han får lov å smelle løs på, men utover det er det i hovedsak scenepynten Jon må lene seg på. Utformet som fronten på en bil og med en haug skjermer og lys, ble det da også til tider fyr og flamme.
Lyden er som alltid telenorsk - det er så mye ekko bakerst, at det er et under de som står der klarer skille låtene - men Telenors svakhet lydmessig er nevnt så mange ganger at man neppe kan bli overrasket av det lenger. Faktisk var det smekktett bakerst, og mer glissent fremover. Og de bakerst var ikke kjipere enn de lenger fremme - armene var løftet i været hele til bakerste rad, og sørget for et bølgende hav. Eller, som da Jon før sistelåta før encoren, Wanted Dead or Alive, ba alle skru på mobillyset og lage en stjernehimmel. Effektivt for samholdet, og skikkelig stilig så det ut.
- Er dere varme, Oslo? Jeg spør, er dere varmet opp? svettet Jon fram, før de dro på med It's My Life. Dersom gutta er dritleie av å spille de største hitsene, som forventes at de drar i gang, så viser de det ikke i stor grad.
Fra den siste skiva funket Because We Can, mens andre ble mer fyllmasse enn nødvendigheter. For første gang på turneen gjorde de også Happy Now, mens Keep The Faith ga oss gitarsoloer som deilig avbrekk og Jon en pause og skjorteskifte, før han dukket opp blant publikum, denne gang i rød skjorte. Golden Sircle var delt fra resten av publilkum med en sirkelformet scene, der hovedpersonen benyttet anledningen til å roe det hele noe ned, med Amen og Bed of Roses.
Da hadde publikummet våknet til, og det var ganske søtt å se flere par som benyttet anledningen til å danse sammen.
I tillegg covret de The Doors' Roadhouse Blues.
Bandets legendariske keyboardist Ray Manzarek døde av kreftsykdom mandag, og Bon Jovi benyttet anledningen til å vise sin respekt.
- Hei Ray. Dersom du er der oppe, hils Jim og si hei. Jeg håper vi ses snart. Men ikke for snart, for her er det fett å være nå.
Bon Jovi er kule, uavhengig hva som er korrekt å mene. Men bandet er en ting fra 80-tallet, og som fremdeles har sine beste låter fra den tiden. Men moro var det, særlig da de dro i gang med noen av perlene helt mot slutten. Som Livin' on A Prayer, og avslutningslåta Always. Det gir gåsehud når man får med seg rundt 20.000 mennesker, alle reiser seg og synger med, på det som er en av tidenes mest kjente ballader.
- Jeg liker det jeg ser, sa Jon og speidet utover menigheten.
Bare så synd ikke alle 25 låtene hadde samme magi i seg.