Hylende vakkert
Ingenting å si på musikken når Island presenterer seg på høyt volum.
Screaming masterpiece – Island 2005. Regi: Ari Magnússon. Med: Steindór Andersen, Hilmar Örn Hilmarsson, Björk, Mínus, Sigur Rós og flere andre band.
Aldersgrense: Tillatt for alle.
Her blir det dokumentert mye fint om både artistene og musikken deres, men det hadde vært fint å få dem ut fra konsertlokalene. Å se Björk og Sigur Rós spille live i New York er ikke så veldig interessant. Selv om det ikke er noe å utsette på musikken. Da hadde det vært bedre å få se litt mer naturskjønne landskapet islendingene har å tilby.
Mye av den særegne stilen som har kommet fra Sagaøya, bunner jo nettopp i det spesielle landskapet og de folkene som bor der. Dette kommer veldig godt frem i filmen, men noen flotte landskap hadde gjort seg til veldig mange av artistene.
Artisten Björk, fra tidligere Sugarcubes, har fått en betydelig del av de 1000 årene Island har av musikkhistorie. Kanskje ikke så unaturlig, men litt synd i forhold til at norgesaktuelle Sigur Rós ikke kommenterer stort om denne unge musikknasjonen.
Ellers er det morsomt å høre betraktninger fra både ung og gammel. Mangelen på kommersielle krefter i den islandske musikkbransjen gjør også sitt til at de som først plukker opp et instrument gjerne gjør akkurat det de vil. Denne holdningen har siden punkens inntog på øya, gitt verden en ny type «sound».
Når vi besøker noen av bandene utenfor hovedstaden Reykjavik blir det nesten litt pinlig. Nivået er heller varierende når regissør Ari Magnússon skal favne om det meste som rører seg på musikkfronten, men bare 300.000 innbyggere setter sine begrensninger.
Når de store stjernene har fått sagt sitt, så er det allikevel rom for å finne nye yndlinger fra Island. Artister som Slowblow, Apparat Organ Quartet, Bang Gang og Trabant bør gjøre flere nysgjerrig.