Hvorfor ser hun i kameraet?

Du skal ha en veldig god grunn hvis du skal se inn i kameraet i film. Det har ikke denne filmen.

Publisert

(SIDE2:)Jeg fatter ikke hvordan hun får det til (I Don't Know How She Does It) - USA, 2011. Regi: Douglas McGrath. Med: Sarah Jessica Parker, Pierce Brosnan, Greg Kinnear, Christina Hendricks, Kelsey Grammer, Seth Meyers, Olivia Munn, Jane Curtin, Mark Blum, Busy Philipps, Sarah Shahi, Jessica Szohr, Emma Rayne Lyle

Aldersgrense: Tillatt for alle

Kan en kvinne både ha en krevende karriere og være en perfekt mor? Det er spørsmålet som stilles i «Jeg fatter ikke hvordan hun får det til».

Sarah Jessica Parker spiller Kate - en tobarnsmor, hustru og suksessfull forretningskvinne. En dag får hun mulighet til å ta et spennende oppdrag på jobben, og hun innser at hun i så fall må velge bort familien enda en gang. Vil familieidyllen overleve utfordringen?

Filmen er definitivt på den arbeidende kvinnens side. Kate fremstilles som en sympatisk person som gråter når hun går glipp av sønnens første hårklipp, ber barnepiken ringe henne på jobben for den minste ting og har konstant dårlig samvittighet.

Innimellom får vi møte den hjemmeværende moren Wendy, som viser at det slett ikke er så fantastisk å være hjemmeværende som hun viser utad.

Selve historien er nokså banal og uinteressant. Regissør Douglas McGrath klarer ikke å skape nok sympati med karakterene til at publikum virkelig bryr seg om hvordan det går. Det hele blir for overfladisk.

Et annet problem med filmen, er de stadige innslagene med intervjuer. Her blir karakterene tilsynelatende intervjuet om Kate, om konkrete situasjoner i filmen eller om livene sine. Dette fungerer svært dårlig. Flere av karakterene - som nevnte husfrue Wendy - får vi knapt se utenom disse intervjuene, og det er vanskelig å forstå poenget.

Enda verre er de to-tre scenene hvor alt fryser og Kate tar et skritt fram og forteller hva hun mener inn i kameraet. Dette må gjøres langt oftere for å ha noen effekt - og selv da vil det ikke nødvendigvis fungere. Bertolt Brecht fikk det til med sitt episke teater, Douglas McGrath får det ikke til i sin film. Både publikum og skaperne av «Sex og singelliv» oppdaget dette etter noen episoder - kunne ikke Sarah Jessica Parker fortalt dette til McGrath?

Når vi først er inne på «Sex og singelliv» - Kate er en tro kopi av Carrie. Ikke bare er utseendet (selvfølgelig) likt, Parker spiller henne på nøyaktig samme måte. Kanskje er hun ikke en bedre skuespiller, men det føles uansett til tider som om vi ser en dårlig oppfølger av TV-serien.

Litt ros skal imidlertid også filmen få. Den har sine hyggelige øyeblikk, som da Kate og forretningspartneren Jack spiller bowling. Og selv om humoren til tider er i overkant forutsigbar, er det absolutt noen morsomme scener.

Alle arbeidende mødre vil dessuten få litt bedre selvtillit, fordi vi klarer å sjonglere jobb og familie på en bedre måte enn Kate ...