Hvorfor kan ikke Høyre og Arbeiderpartiet samarbeide i regjering?

Alt tyder på at enten Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg blir statsminister etter høstens stortingsvalg, men utover det er det umulig å vite hvordan en regjering blir seende ut. Både på høyre- og venstresiden er det full konflikt.

På Facebook kan man for tiden lese kommentarer som dette:

«Erna Solberg vil regjere med støtte fra tre partier som hater hverandre. Jonas Gahr Støre vil regjere med støtte fra et udefinert utvalg av partier som har tvert motstridende verdisyn.

Hadde enda Ap og Høyre begynt å snakke sammen. Vi kunne trenge en samlingsregjering. Fullt av kompromisser ja vel, men slik er politikken.»

Ap og H er enige om det meste

Og spørsmålet som begynner å bli mer og mer stilt på sosiale medier, er nettopp hvorfor ikke Arbeiderpartiet og Høyre kan samarbeide i en situasjon der de uansett er avhengig av støtte fra partier som de er dypt uenige i.

Civita-leder Kristin Clemet har tidligere beskrevet hvordan den gamle høyre-venstre-aksen nesten er irrelevant, fordi konfliktene ikke lenger går mellom blokkene lenger. Arbeiderpartiet og Høyre er begge pragmatiske storpartier som er enige om alle de store linjene.

Partiene har gått sammen i brede forlik om både forsvar, asyl- og innvandring, ulv, klima og skatt. De er enige om oljepolitikken, utenrikspolitikken og de er forsvarere av velferdsstaten. De er også egentlig enige om den viktige symbolsaken formueskatten, men har ikke klart å finne den endelige løsningen.

Partiene ser også ut til å være enige om kommunereform, selv om Arbeiderpartiet har måttet tilpasse sin holdning til et samarbeid med Senterpartiet. De har begynt å presse på hverandre på hvem som vil bruke mest penger på samferdsel - og i helsepolitikken er forskjellene svært små i praktisk politikk.

• Les også: Glem Ap, Høyre og Frp. Her er partiene som virkelig vil endre Norge
  

Og selv om Høyre og Arbeiderpartiet er prinsipielt uenige om privatisering, er det pragmatiske Arbeiderpartiet som har gjennomført noen av de største privatiseringsreformene i blant annet Statoil, Hydro, Telenor og DNB.

At Ap-leder Støre tidligere var Høyre-mann, er beskrivende for hvor like partiene er.

Må samarbeide med partier de er dypt uenige med

Det er likevel forskjeller mellom partiene, og både historie og valg av statsministerkandidat står i veien, men begge partier kan få det vanskelig i regjering etter valget.

Arbeiderpartiet kan måtte samarbeide med Rødt, MDG, SV og Senterpartiet om både budsjettet og dag-til-dag-politikk. Særlig konflikten mellom Sp og MDG er fundamental, men Ap er også på kollisjonskurs med samtlige beilere. Spesielt er den økonomiske politikken til SV og MDG helt annerledes enn hva Ap står for.

På høyresiden er samarbeidsklimaet på et bunnivå. Alle liker Høyre, men de tre andre partiene hater hverandre intenst.

• KrF nekter å drive valgkamp med Erna og Siv
• Skitten og opphetet drittkasting mellom Listhaug og Hareide

Utfordringen er at små partier må få gjennomslag for hjertesaker hvis de skal ha interesse av samarbeid i regjering.

Høyre har mer å vinne på at Ap ikke trekker Rødt, SV og Sp inn i regjeringskontorene, enn de har å tape i et samarbeid med Ap.

Ap har alt å tjene på at Frp og Venstre stenges ute fra blant annet arbeidslivspolitikken.

Begge partiene har derfor utviklet en debatteknikk der de som oftest advarer mot politikken til hverandres samarbeidspartier. Høyre advarer om Rødt og Sp, Ap advarer om Frp.

Ap: - At vi er enige om skattesystemet, betyr ikke at vi er enige om skatt

Side3 har spurt de to partiene om hvorfor de ikke kan samarbeide med hverandre, når alternativet er svært kompliserte samarbeidskonstellasjoner med partier de tilsynelatende er mer uenige med.

Det beste eksempelet på at dette kan fungere, er regjeringssamarbeidet i Tyskland.

Begge partiene avviser derimot en lignende løsning i Norge.

- Jeg oppfatter at Arbeiderpartiet og Høyre er representanter for de to hovedretningen i norsk politikk. Det at man i Norge lager brede politiske forlik om noen grunnleggende forutsetninger i samfunnet, er et styrke for det norske samfunnet. Selv om vi er enige med Høyre om hvordan skattesystemet skal fungere, betyr det ikke at vi er enige med Høyre om skatt, sier skattepolitisk talsperson Truls Wickholm i Arbeiderpartiet.

- De tror at man skaper arbeidsplasser ved at det skal gis store skattekutt til de rikeste, og at det igjen skal sildre ned til vanlige folk i form av mere arbeidsplasser. Arbeiderpartiet tror vi skaper arbeid og vekst med å satse nedenifra. Mer kompetanse og utdanning, etterspørre store satsninger som el-ferger i hele landet. Det vet vi av erfaring har potensiale for å skape ny industri og teknologi, sier han.

- Har du noen gang hørt Høyre argumentere mot at man bør ha «mer kompetanse og utdanning»? Det er vel heller ikke om noen partier som ikke ønsker å prioritere skole, eldreomsorg, barnehage og helse?

- Realiteten er at Høyre ønsker å bevege samfunnet i en annen retning enn Arbeiderpartiet. Vi samarbeider derfor med de partiene som ønsker å trekke samfunnet i den samme retningen. Løse oppgavene i fellesskap, et mer anstendig arbeidsliv, investering i kunnskap og eldreomsorg. Det er ikke sånn at man kan være enig med samarbeidspartene sine om alt, men det hjelper at de du samarbeider med vil ta samfunnet i samme retning som deg, sier Wickholm.

Høyre: - Uenige om synet på samfunn og individ

Høyres skattepolitiske talsperson Heidi Nordy Lunde trekker også frem forskjellen i grunnsynet og samarbeidspartier, som årsaker til at de to store partiene ikke kan samarbeide.

- Jeg mener det er grunnleggende uenigheter mellom de to partiene, både historisk og i daglig politikk og retorikk. Høyre er et individorientert parti som mener samfunnet best bygges nedenfra av de tusener enkeltpersoner, familier, entreprenører og grundere som gjennom personlig innsats og daglige valg former det samfunnet vi lever i.

- Derfor har Høyre alltid vært en sterk tilhenger av robuste institusjoner som beskytter nettopp dette entreprenørskapet og disse valgene, som igjen skaper den tilliten mellom borger og stat som preger Norge. Vi mener også at fellesskapet skal stille opp, men at staten skal være mye for de som trenger den mest, ikke litt for alle, sier Lunde.

- Arbeiderpartiet står for en ovenfra og ned-politikk, og mener både i ord og handling at staten vet bedre enn at familien og folk flest tar de beste valg for seg og sine, mistenkeliggjør privat entreprenørskap, og vil kontrollere og regulere samfunn og menneskers liv på en grunnleggende måte.

- Verre enn under Gro

Lunde vedgår at partiene er enige om en del politikk - og ikke minst at Ap har gjennomført en del privatiseringsreformer Høyre har ønsket, men liker ikke utviklingen til Arbeiderpartiet:

- Det er helt riktig en styrke for demokratiet at de to største partiene finner sammen i viktige reformer for samfunnsutviklingen, men det er ikke akkurat reformvillighet som preger dagens Arbeiderparti. Jeg mener også at de har tatt et stor skritt til venstre, og i dag er mer konserverende og systemtro enn under både Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. De forlikene som er inngått, er inngått er med et skrikende og sparkende Arbeiderparti, som fortsetter å så tvil om de samme reformene, Sier Lunde.

Lunde viser til tydelige forskjeller i blant annet Oslo, der Ap sammen med sine samarbeidspartier har kjørt en politikk på blant annet rekommunalisering som er sterkt imot Høyres politikk. Hun viser også til Arbeiderpartiet har varslet en del reversering.

- Det interessante er jo at Ap og Høyre egentlig ikke er spesielt uenige – men at Ap for eksempel må tilpasse sine standpunkter for å tekkes sine potensielle samarbeidspartnere. Ap hadde vel neppe snudd i kommunereformen om de for ikke var avhengig av Sp?

- Jeg mener fortsatt at den grunnleggende uenigheten ligger i synet på samfunn og individ. Om Ap aldri hadde snudd i kommunereformen blir jo en teoretisk øvelse. Jeg opplever mer at de skaper usikkerhet der de ser det opportunt blant velgerne, ikke på grunn av potensielle samarbeidspartnere, og det mener jeg er useriøst.

- At Høyre har kjempet frem store reformer som Ap til slutt har gjennomført, som for eksempel oppheving av kringkastingsmonopolet og privatiseringen av Televerket til Telenor, viser jo nettopp hvordan de møter reformer med mistenkeliggjøring og angrep, men gjennomfører når Høyre har tatt hele den politiske belastningen som Ap både bidrar til og ikke selv tør ta.