Hvorfor har flyktninger rett på asyl?

Om en tar en titt på kommentarfeltene i norske medier om asylfeltet, er en stadig tilbakevendende påstand at asylsystemet aldri har vært laget for å håndtere krigsflyktninger, men enkeltpersoner - og da i særdeleshet politiske avhoppere og andre forfulgte.

«Asylsystemet er laget for avhoppere under den kalde krigen. Siden den kalde krigen er over, burde systemet vært avviklet i 1990» skriver en i et kommentarfelt.

«Hele asylinstituttet er gjennomsyret av svindel. Det var opprinnelig ment for politiske dissidenter. Som arbeidet for fred og demokrati! Nå misbrukes det til forflytning» hevder en annen.

Påstanden er ikke helt tatt ut av løse luften, men forteller langt fra hele sannheten.

Ikke en FN-oppfinnelse

Konseptet med asyl er ikke noe som ble funnet opp av FN etter 2. verdenskrig.

Skal vi tro historikerne, har konseptet røtter tilbake til oldtidens Egypt, og har langt på vei blitt videreført gjennom historien. England fikk sin første lov om asyl på 600-tallet.

Enhver påstand om at hva asyl "opprinnelig" handler om, er dermed i beste fall upresis.

Å søke asyl er en menneskerett - ikke å få

Dagens moderne asylsystem har derimot sitt grunnlag i FNs Menneskerettserklæring - som er en ikke-juridisk bindende erklæring fra 1948.

«Artikkel 14
1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.

2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.»

Dette er alt som står om asyl i FNs menneskerettighetserklæring.

NB! FNs erklæring må ikke forveksles med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) - som er en del av norsk lov og som ikke nevner asyl.

Asyl som menneskerett handler om retten til å søke. Det står ingenting om at en har rett til å få innvilget asyl, men at du har en rett til å ta imot asyl om du blir tilbudt.

Ditt tidligere hjemland kan altså ikke hindre deg i å ta imot asyl du blir innvilget det et annet sted.

Rett til asyl kom i Flyktningekonvensjonen

Ifølge FN-sambandet ble Flyktningekonvensjonen fra 1951 laget langt på vei på grunn av manglende forpliktelser i menneskerettighetene.

«Hensikten med en egen konvensjon om flyktninger var derfor å pålegge mottakerlandene plikt til å ta i mot mennesker på flukt, og ikke sende dem til land der de kan frykte forfølgelse», forklarer FN-sambandet i Norge.

I motsetning til Menneskerettighetserklæringen, har Flyktningekonvensjonen vært bakt inn i Norges lover fra 1954.

Konvensjonen definerer en veldig konkret gruppe som har utvidet rett til asyl.

De som «med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemsskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning».

Det er riktignok en rekke unntak, blant annet mot personer som har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser, ikke-politisk kriminalitet eller som flykter fra land der de «er innrømmet de rettigheter og plikter som er knyttet til statsborgerskap i vedkommende land».

Krig er ikke asylgrunnlag

I flyktningekonvensjonen er det derimot ikke noe som sier at krig er å anse som asylgrunn. Konvensjonen gjør det klinkende klart at det det må være en form for forfølgelse på grunn av spesielle årsaker.

Justisdepartementet i Norge sier dette ikke trenger å ha noen betydning, siden det i en krig ofte vil forekomme forskjellige former for forfølgelse.

«Selv om flyktningkonvensjonen stiller krav til forfølgelsesgrunnlaget, kan den være viktig også i situasjoner med masseflukt. I forbindelse med krig eller borgerkrig kan det for eksempel være store grupper som er forfulgt på grunn av nasjonalitet eller på etnisk grunnlag. I andre situasjoner er store grupper forfulgt fordi de blir tillagt en politisk oppfatning eller tilhørighet av stridende parter», skriver de i en forklaring til Side3.

Norge har plikt til å gi asyl

Flyktningekonvensjonens Artikkel 33 er det som slår fast at de forfulgte ikke bare har rett til å søke, men også rett til å motta asyl.

«1. Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.»

Ordlyden handler riktignok ikke direkte handler om plikt til å få innvilget asyl, men et forbud mot å sende noen tilbake der de kom fra hvis de er forfulgt. Den praktiske betydningen er den samme.

Har ikke rett på asyl - kan likevel få asyl

Men det er ikke slik at en asylsøker trenger å oppfylle kravene til for flykningstatus i Flyktningekonvensjonen, for å faktisk kunne få asyl i Norge.

Det er her ting begynner å bli komplisert.

For selv om flyktningekonvensjonen helt klart avgrenser returvernet til forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe, kan Norge ikke nødvendigvis returnere personer som faller utenfor denne definisjonen.

I lovforslaget som ble fremlagt for Stortinget om utlendingsloven, forklares det på følgende måte:

«Personer som ikke oppfyller vilkårene for å være flyktninger, kan likevel ha rett til vern mot utsendelse etter andre menneskerettskonvensjoner.»

De refererer her til EMKs absolutte vern mot tortur, torturkonvensjonens forbud mot å returnere personer til land hvor «det er skjellig grunn til å tro at vedkommende vil være i fare for å bli utsatt for tortur» og forbudet mot «grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

I Utlendingsloven §28 slås det dermed fast at en kan ha rett til asyl, selv om en ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse, hvis en «likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.»

Det er dette som kalles ureturnerbare asylsøkere.

Flyktningekonvensjonen ikke avgjørende for krigsbeskyttelse

Diskusjonen om hva som eventuelt har vært intensjonen med asylinstituttet da det ble utarbeidet i flere omganger ved inngangen til den kalde krigen, er langt på vei en fånyttes debatt.

Det er korrekt at asylretten fastslått i Flyktningekonvensjonen ikke direkte er skrevet på en måte som sørger for at det å flykte fra væpnet konflikt i seg selv er grunnlag for asyl.

Men det er også nettopp derfor at det å oppheve flyktningekonvensjonen i liten grad vil ha betydning for dagens flyktningsituasjon, fordi andre konvensjoner gir utvidede rettigheter.

Asylretten er rett og slett ikke én bestemmelse.

For å sitere forarbeidene i Utlendingsloven:

«Personer som har rett til vern mot utsendelse etter § 15 uten å bli anerkjent som flyktninger etter § 16, får ikke asyl, men gis ordinær oppholdstillatelse i medhold av den generelle skjønnsbestemmelsen om sterke menneskelige hensyn i utlendingsloven § 8 annet ledd.»