Hvorfor har det blitt helt greit å lyve?

KOMMENTAR: For noen år siden var jeg en av de som lot meg lure: Jeg hadde lyst på boller og plukket opp Bakers' nye boller som de skrøt av at var "naturlig sunt" med mye mindre sukker. Målet var selvsagt å kunne kose meg, men få i meg færre kalorier.

Det skulle derimot raskt vise seg at definisjonen av "sunt" var noe ullen: Selv om det var noe mindre sukker, var det en anelse mer kalorier i dem enn de vanlige bollene med mer sukker.

Produktet er nå heldigvis historie etter omfattende slakting i media.

Mat

Et annet eksempel jeg til stadighet lar meg irritere av er pålegget "Kyllingfilet naturell" fra Prior. Det viste seg å være et blandingsprodukt med omtrent like mye høne som kylling, og masse annet innhold. Ikke akkurat skårede filetskiver, som også faktisk selges i butikken.

Nå har de riktignok droppet høna, og er erstattet av produktet "kyllingfilet" - som er et blandingsprodukt med 85 prosent kylling.

Hva skal en produsent kalle et pålegg som faktisk er ren kyllingfilet, når begrepet allerede brukes av andre? Og hva skal man kalle kyllingfiletene du spiser til middag?

Årsaken til at de bruker sånne villedende beskrivelser, er at Mattilsynet synes det er greit. Det er det samme tilsynet som har tillatt at matprodusentene rett frem lyver om hvordan produkter er laget. Det er nemlig helt greit å kalle fabrikkprodusert ferdigmat for "hjemmelaget":

- Fordi mat laget i private hjem ikke er tilgjengelig på markedet i vesentlig grad, kan vi vanskelig fastslå at en normalt opplyst gjennomsnittsforbruker per i dag har forventninger til denne type produksjonsmåte, konkluderte Mattilsynet overfor matgiganten Orkla ifølge NTB.

Smak på den: Det er lov å kalle noe som ikke er hjemmelaget for hjemmelaget, fordi det er åpenbart at det ikke er sant.

Trodde du bambus var bambus?

Og er du en av de som er veldig fornøyd med å kjøpe miljøvennlige bambusklær?

Sorry mac, men det som i klartekst markedsføres som miljøvennlig bambus, er i de fleste tilfeller viskose laget av grantre. Og om det skulle være laget av bambus, så har de ikke antibakterielle egenskaper.

Billøgn

Nylig testet jeg den forbedrede versjonen av Nissan Leaf med større batteripakke. Med en oppgitt kjørelengde på 250 kilometer på fullt batteri, skal dette være bilen som virkelig gjør de billigere elbilene gode nok til litt langkjøring.

Da jeg fikk nøkkelen til den fulladede bilen fra importøren, forteller bilens egne systemer meg at det fulladede batteriet holder til 200 km - 20 prosent mindre enn hva den er spesifisert til.

Dette gjelder ikke bare Leaf. Det gjelder alle elbiler som selges i Europa. EU har nemlig utviklet en testmetode som alle vet ikke er korrekt og som kan manipuleres i det vide og brede. Visste du for eksempel at en Tesla Model S 85, oppgis å ha 500 km rekkevidde i Norge, men nøyaktig den samme bilen oppgis å ha 426 km i USA? Årsaken er at USA har tester som er mye mer reelle.

Dette har blitt et så stort problem, at forskjellen mellom hva du kan forvente og hva som påstås, er så stor at mange bilimportører i Norge aktivt forsøker å fortelle kundene at den oppgitte rekkevidden er helt urealistisk.

Det samme gjelder forøvrig tradisjonelle biler, som bruker mye mer drivstoff enn det som "EU-testen" viser. VTT, som tester biler teknisk i Finland, har meldt at de aldri har klart å gjenskape de offisielle forbrukstallene på nye biler. Transportøkonomisk institutt (TØI) anbefaler å legge til 40 prosent for å få faktisk forbruk.

Garanterer noe som ikke kan garanteres

Hvis du som elbileier ønsker å være litt ekstra miljøvennlig, kan du betale for å kjøpe noe som kalles for en "opprinnelsesgaranti". Dette skal være en måte å kjøpe seg god samvittighet på ved å sørge for at strømmen du brukeri alle fall ikke er skitten kullkraft. Ifølge NVE var EUs mål for ordningen at forbrukere kunne velge «mellom fornybar kraft og ikke-fornybar kraft».

Problemet er at det er umulig. Om noen tror at de kan få "en annen strøm fra et annet sted" enn naboen sin, som ikke har kjøpt en en slik "garanti", så har de åpenbart ikke forstått grunnleggende fysikk.

Dette vet selvsagt bransjen, så om du sjekker litt nærmere på ordningen, er det egentlig bare en støtteordning for fornybar kraftproduksjon.

Men "opprinnelsesgaranti" høres mye bedre ut.

Får lov til å si ting som ikke stemmer

Andre bransjer er ikke noe bedre. OneCall har for eksempel kommet seg godt unna med å ikke snakke sant. "Like bra - bare billig" har de påstått i lang tid. Dette fikk blant annet Telenor til å steile for noen år tilbake, siden OneCall blant annet ikke hadde 4G da de innførte slagordet.

Forbrukerombudet var enig i at OneCall ikke fortalte sannheten, men slo likevel fast at det var greit:

«Objektivt sett er ikkje 3G like bra som 4G, og Forbrukarombodet meinte reklamen frå One Call var villeiande. Ombodet har likevel konkludert med at brukaropplevinga til One Call sine kundar per i dag kan vere eller er like god», skrev de i en pressemelding etter sitt vedtak.

Forbrukerrådet mener altså at det er greit å si noe som ikke er sant, fordi noen kan oppleve det som sant.

Det er hva man på godt norsk kaller placeboeffekten.

Vi forventer å bli løyet til

Eksemplene på at vi hele tiden utsettes for påstander som helt åpenbart ikke er sanne, eller som er direkte villedende, er utrolig mange.

Og det triste er at vi bryr oss ikke lenger. Det er greit at for eksempel vaniljeis ikke inneholder ekte vanilje.

Vi har bygget oss opp en forventning om at påstander fra store, seriøse aktører er like lite troverdige som e-postene vi får om at vi har arvet millioner av dollar fra ukjente slektninger i Nigeria.

Når vi kjøper "hjemmelaget" syltetøy, så vet vi at det ikke er hjemmelaget. Når vi kjøper en elbil, så vet vi at rekkevidden er mye dårligere enn oppgitt.

Og til tross for at enkelte har hevdet å ha kuttet prisene i matvarebransjen i flere tiår, så er maten dyrere enn noen gang.

Men det er jo greit. For alle vet jo at det ikke er sant.