Hvorfor er dette Norges beste- venn?

Keane
Sentrum Scene
Utsolgt

Når godt voksne damer, på alle måter, hopper opp og ned med armene i været, med skingrende hyl fra leppene. Og godt voksne buffe karer (les chubbyluvly) synger innlevende med til falsett og glemmer å drikke pilsen. Da er det ved noe spesielt et band har truffet nerven.

Men hva det er som gjør britiske Keane til så hjertenskjære Norges-venner?

De fire gutta fra Sussex kom med skiva Strangeland i mai. Noe de også reklamerte heftig for på bakteppet og også startet tirsdagens konsert med, i form av låta You Are Young. Men det er ikke den som gjør at de selger ut Sentrum Scene.

Heller ikke storhetslåtene, som stort sett kom for en del år siden - de har holdt det gående siden -97 og gitt ut fire studioalbum. Det er det noe mer - og det er ingen tvil om at de fortsatt har det som trengs for å gjøre livekonserter. Energi. Og det er ingenting å si på vokalist og frontmann Tom Chaplin, som er drivkraften i både musikk og sceneopplevelse. Svetten farget T-skjorta mørkegrå lenge før midtveis i settet, der han hoppet, knelte og løp fra den ene siden av scenen til den andre, helst med knyttneven kastende fremover.

Det var ikke bare gæmliser til stede i salen - fremst foran scenen fant man også et par ungpiker og -gutter. Men Keane er likevel boybandet for eldre. (Noe antall «I Love You, Tom» fra voksne damer underbygger).

5352

Med tråder til alt fra Coldplays piano- og stadionpompøsitet, Muses elektroniske sarthet, Danskebåten og til og med noe a-ha'sk kan spores (til Keans forsvar skal det legges til at vokalisten treffer de høye tonene som en gud sammenlignet), - så er det lett å få enkelte av låtene i dansefoten. Dette er oppskriftsmessig, mye hjertesmerte og naiv fremtidstro - men samtidig også ærlig enkelt. Dette er arma i været og svaiende kropper.

De startet altså med You Are Young, deretter fulgte like heftige Bend and Break og On The Road - før de like etter fyrte av hitsene Silenced By The Night og Everybody's Changing. Og det lenge før de var midtveis.

Og der ligger litt av greia med Keane. For det forunderlige er ikke at folk gikk amok under yndlingslåtene - det spesielle med Keane er at fansen er nesten like dedikerte og med på alle de andre låtene. Det er som om Beatles hadde kommet til den lille byen «Sentrum Scene», der alle hjerter gledet seg så hysterisk at åkke som hva de hadde bedrevet der oppe på scenen, så hadde alle nesten besvimt av lykke. Det er litt sjukt, men det er mest bare deilig å overvære.

Etter å ha brent av det man skulle tro var kruttet, tok bandet det heeelt ned med særdeles rolige She Has No Time, før de bygde det opp gradvis, med stadig mer lyd, volum og lys. En enkel oppskrift, som må være svært takknemlig å følge med et slik publikum. Noe heller ikke Chaplin lot unnvære å kommentere, både i takkeform og som oppmuntring for å få hopen til å fortsette trampeklappet. Å la en lyskaster følge seg på scenen i nesten halvparten av låtene, funket også - smått dramatisk og «her er jeg, følg meg».

Det ble et par rolige ballader for mye. De er sikkert søte og fine, men det er ikke det som er det beste med Keane. Det beste er når de køler på slik de gjør, og får med seg sitt publikum. Et publikum som trolig ville fulgt dem utfor kanten og ned stupet, uten at munnvikene ville vridd seg en millimeter ned.

Firkløveret avsluttet (nesten) med Somewhere Only We Know. Noe de burde gjort, for da klarte de mesterstykket. Å få det sittende galleriet bakerst på Sentrum Scenen til å stå på beina og gaule med, en hel låt. Hver eneste en. Det i seg selv en maktdemonstrasjon.

Men hvorfor de er Norges-bestiser? Vetta faen. Det funker tydeligvis for en haug med folk, hvem trenger spørre mer. Det blir bra konsert av slikt.