Hvordan er det å gå fra iPhone til Android?

Dette blir en litt annerledes test av Samsung Galaxy S4. Poenget er ikke å oppsummere nye spesifikasjoner eller si noe om Samsungs nye toppmodell er den beste, nest beste eller tredje beste Android-telefonen på markedet.

Vi vet allerede at telefonen er en av de aller beste Android-telefonene, og at alle som har anmeldt den med et halvobjektivt øye har kommet fram til at den er lynrask. Vi vet at den gjør anmeldere alt fra passe tilfredse til ekstremt begeistrede - og norske anmeldere har hentet fram terningkast 6 med den største selvfølgelighet.

Det er ikke telefonen, men økosystemet

Etter at undertegnede for noen år siden skiftet mobiltelefon oftere enn de aller fleste, har jeg de siste par årene vært en ganske pragmatisk mobilbruker. Da jeg sluttet å teste mobiltelefoner hver uke, ble iPhone ganske fort det naturlige, fordi det var den beste smarttelefonen på den tiden.

Rett før lanseringen av Galaxy S3, hadde jeg derimot bestemt meg for å bytte. Jeg var ganske lei av en iPhone som fremsto som et mandagseksemplar.

Men så skjedde det ulykksalige: Etter å ha strittet mot en stund, ble jeg eier av en iPad.

Da slo mobilvirkeligheten ned som et lyn.

En klok mann sa en gang noe som at hypen rundt iPhone ikke handler om selve telefonen, men «økosystemet den representerer». For når du har gjort et valg i dagens mobilverden, låses du langt på vei inne i det økosystemet du har begynt i.

Det handler rett og slett om alle de appene mange av oss har betalt tusenvis av kroner for å kjøpe - alt fra Angry Birds til påkostede navigasjonsløsninger.

Er man en iPhone-bruker og kjøper en iPad, så har man automatisk tilgang på de samme appene man har kjøpt. Skal man derimot gå fra iPhone til en Android-telefon, står man på bar bakke. Alle app-investeringene går ut av vinduet, og en må begynne på nytt. Og virkelig ekkelt blir det hvis man både skal ha en Android-telefon og en iPad - da må man kjøpe dobbelt opp av fremtidige applikasjoner.

Og bare for å understreke: Dette er ikke et Apple-fenomen, men et grunnleggende problem i mobilbransjen. Både Apple, Google og Microsoft har bestemt seg for å lage lukkede økosystem, og det gjør det utrolig vanskelig å velge fritt etter at man først har begynt å bruke noe.

En låses rett og slett inne i en verden, og skal man ut, står man igjen med ingenting.

(Mozilla har som mål å bryte denne syklusen med «Firefox OS», men om de klarer det, gjenstår å se)

Må og skal være vesentlig bedre

Ved forrige korsvei bestemte jeg meg altså for å ikke bytte fra iPhone til Android. Men etter å ha fiklet litt med Galaxy S3 ved en rekke anledninger, og ikke minst fått høre tilbakemeldingene fra alle fornøyde brukere, bestemte jeg meg for at Galaxy S4 skulle gis muligheten til å overbevise meg.

Jeg skulle la min iPhone 5 ligge, og ikke bare teste - men virkelig bruke - Galaxy S4.

Jeg ville rett og slett finne ut av om den nye telefonen gjorde det verdt alle ulempene det er å bytte et økosystem. Forutsetningen for at det skulle være vellykket er altså ikke at S4 skulle være like god som en iPhone, eller litt bedre - fordelene må være så store at det overgår ulempene ved å bytte.

Og på papiret ligger alt til rette for at Galaxy S4 er nettopp en slik telefon: Den har kraftigere prosessor, mer RAM, bedre kamera, NFC-støtte, et åpent operativsystem, plass til minnekort, større skjerm og en 4G-støtte som fungerer på flere steder enn de mikroskopiske områdene som Telenor til nå har bygget ut 4G i 1800 MHz-båndet.

Starter godt

Det hele starter veldig godt. Etter å ha satt opp telefonen med jobbens Exchange-system, samt Google og Facebook-kontoene, er egentlig det meste på plass. Kontakter, kalender og e-post er satt opp som det skal, og ting bare fungerer.

Jeg elsker ting som bare fungerer!

Den nesten fem tommer store skjermen er god og klar, og kanskje for første gang opplever jeg at brukergrensesnittet til Android går helt knirkefritt.

Det er ingen hakking og etterheng ved bruk av det elegante hovedbrukergrensesnittet. Det å bla mellom sidene er rett og slett bare «smooth». Endelig er Android blitt voksen!

Det er riktignok et bitte lite etterslep ved å starte programmer, men ikke noe av betydning - og det å bla i nettsider er nå nesten like knirkefritt som på en iPhone.

Varslingssenteret med hurtiginnstillinger for WLAN, bluetooth og lignende er bedre og mer oversiktlig enn på iPhone. Det er rett og slett ingenting å klage på, og jeg liker det jeg ser. Smådetaljer som at telefonen blinker diskret med et LED-lys når det er skjedd noe, er ting som man umiddelbart setter pris på, og som iPhone rett og slett mangler.

Den store skjermen og kraftige ytelsen gjør også underverker for den som ønsker å bruke telefonen til spilling.

En gjennomgang av alt som er bra, og fungerer som det skal, er rett og slett lang - og vi skal ikke bruke alt for masse tid på å si at kameraet er ganske så bra, musikkprogramvaren er flott og ytelsen generelt er knallgod.

Men så kommer problemene

En av de store fordelene med Android, er et operativsystemet i motsetning til iOS er åpent og du kan gjøre hva du vil. Dette muliggjør noe så banalt som at telefonen automatisk kan gjøre oppslag mot opplysningstjenester når et ukjent nummer ringer. I iPhone-verdenene er dette en utopi.

Samsung har derimot bestemt seg for at de ikke vil at alt skal være åpent. Når du får telefonen, er den fylt opp med masse «bloatware», altså en god del programmer fra Samsung med funksjonalitet de ønsker å gi deg - i tillegg til programmer programmer fra tredjepart som Samsung får penger for å forhåndsinstallere.

Prinsippet er ganske likt som på en vanlig PC, og det første man bør gjøre er i slike tilfeller å fjerne all den dritten du ikke trenger og som bare tar opp plass og gjør PC-en tregere. På S4 er det installert så mye dritt som standard at kun halvparten av telefonens lagringsplass faktisk er tilgjengelig for deg som bruker.

Det kunne jeg leve med, men Samsung har gjort det umulig å fjerne programvaren som er forhåndsinstallert. Flipboard, Tripadvisor, dobbelt opp med medieavspillingsprogrammer, Dropbox, Google Earth og en bråte med andre programmer - inkludert en konkurrent til Googles egen applikasjonsbutikk Play.

Mange av programmene vil nok bli satt pris på av mange, men alle vil neppe interessere noen, og det er helt hårreisende at man må «roote» telefonen for å få fjernet ting som bare tar opp plass og skaper rot i programoversikten. Legg så til at telefonen ikke er all verden glad i å bruke SD-kortet som en fullverdig utvidelse av internminnet, og problemene starter fort å dukke opp.

Jeg vil heller ha en ekstra spilleliste tilgjengelig offline i Spotify, enn å påtvinges Tripadvisor og Samsungs egen mediesalgskanal.

Ting er ikke gjennomført

Følelsen av mangel på et helhetlig gjennomtenkt brukergrensesnitt er etter hvert noe kommer snikende på. Selve hovedbrukergrensesnittet er pent å se på og veldig funksjonelt, men telefonen gir på ingen måte noen helhetlig brukeropplevelse. Å hoppe fra Samsungs skall og inn i menyene oppleves i beste fall kontrastfyllt.

Noe så enkelt som måten SMS-meldinger vises på fremstår veldig uelegant. Jeg hadde forventet noe litt mer elegant, men det er bare gule snakkebobler på en svart bakgrunn.

Etter å ha snakket med et par «die hard» Samsung-brukere er tilbakemeldingene egentlig det samme.

- Jeg er vant til det, for det er slik meldinger ser ut på Samsung, men det er merkelig at de ikke har gjort noe med dette som gjør det like elegant som resten av brukergrensesnittet, sa en kollega.

Men at ikke alle undermenyer er like gjennomført som hovedbrukergrensesnittet blekner litt i forhold til et langt viktigere poeng, nemlig at Samsung ikke ser ut til å ha tatt høyde for at de nå har laget en telefon med stor skjerm.

Fremfor å utnytte at en har større skjerm ved å få plass til flere ting på skjermen, virker det som om man stort sett har valgt å gjøre alt større.

Mange steder, inkludert SMS-oversikten og kontaktlisten, får jeg følelsen av at jeg bruker en modus for svaksynte. Alt er så stort, og det er plass til så lite på skjermen.

Dette kommer veldig dårlig frem på skjermbilder, for her har du ingen kontekst til størrelsen på skjermen, men tro meg: Det ser ikke bra ut.

Hva i alle dager skal man med en skjerm i FullHD, når det bare er plass til åtte kontakter i et skjermbilde - eller at en kun ser de første 11 tegnene av en nettadresse når en surfer på nett?

Det samme fenomenet er ganske gjennomgående på de fleste nettsider: Nettleseren klarer ikke å utnytte den store skjermplassen til å få plass til mer tekst, den gjør bare teksten større - og det ser heller ikke ut til at telefonens funksjon for å skru ned tekststørrelse faktisk fungerer.

Den store og flotte skjermen på telefonen er nydelig å se på i menyene, og fyrer du opp spill eller lignende, så ser det fantastisk ut. Men mesteparten av tiden ser ting bare stort ut. Her er det rett og slett masse uutnyttet potensial.

Gimmick som ikke fungerer

Det kan også være greit å bruke to ord til å fortelle om et par gimmickfunksjoner som rett og slett ikke er voksne nok enda.

En av de store «wow»-funksjonene til S4, er at den forsøker å holde styr på hvor øynene dine er, slik at en kan forbedre brukeropplevelsen. Fra før av har vi en funksjon som gjør at den ikke skrur av skjermen om du ser på den, og det fungerer nå greit.

Oppgraderingen til å automatisk scrolling av sider når du nærmer deg bunnen, er derimot i beste fall ustabil. Jo da, det kan fungere, men det oppleves mer som den ser på hodets bevegelser, ikke øynene. Men selv om du tror du har forstått hvordan funksjonen skal styres, er den for lite nøyaktig, noe som stort sett fører til ukontrollert scrolling.

Såkalte «air gestures», der man kan styre telefonen ved å bevege hånda over telefonen uten å ta på skjermen, fungerer heller ikke optimalt. Skal man demonstrere funksjonen er det strålende, men i praksis bommer den omtrent like ofte som den treffer - og de falske positivene der den tror at en håndbevegelse er et ønske om å bytte fane, er irriterende.

Kunne vært så mye bedre

La det være helt klinkende klart: Samsung Galaxy S4 er en knallgod telefon, og å påstå noe annet ville vært galskap. På mange måter er den vesentlig bedre enn en iPhone, og ikke minst vesentlig bedre enn storselgeren S3.

Står man på bar bakke uten bagasje, er nå Android åpenbart blitt så bra at det er minst på høyde med - og delvis bedre enn iOS, selv om vi er ytterst i tvil om operativsystemet klarer å få så mye ytelse ut av maskinvaren som det en iPhone gjør. Det faktum at en iPhone med dårligere prosessor og mindre minne lar deg bla i nettsider raskere enn S4, er bekymringsverdig - selv om det på ingen måte er diskvalifiserende for et bytte.

Men etter en intensiv uke med S4, er jeg overbevist om at den er så mye bedre enn en iPhone, at det overgår problemet og utgiftene ved å totalt bytte økosystem?

Jeg er fortsatt veldig i tvil, og tvil betyr nei.

Hovedårsaken er at S4 per i dag ikke oppleves å være så bra som den kunne vært. Det føles litt som å ha en million kroner på konto, der mesteparten er sperret - eller å kjøre en Ferrari på en lukket bane, men ikke få lov til å kjøre raskere enn 100 km/t. Potensialet er der, men i praksis er det ikke like bra.

At skjermstørrelsen ikke utnyttes og at Samsung har låst et åpent operativsystem - og dermed spiser unyttige apper opp den begrensede lagringsplass uten at man kan gjøre noe med det - er ting som gjør at jeg ikke har fått den premiumfølelsen jeg hadde forventet. At man legger til «banebrytende» funksjoner som ikke fungerer godt nok, gir meg også litt følelsen av å sitte med et halvferdig produkt.

Veldig mange av disse problemene er vi overbevist om at enkelt kan rettes opp med en programvareoppdatering. Men å gjøre et så stort økosystembytte basert på et håp om at det kan bli bedre, er ikke nok.

Hadde jeg fått med meg alle applikasjonene mine, hadde konklusjonen høyst sannsynlig blitt den motsatte.