- Hva ville du gjort om andre presset seg på, når du sier nei?

Debatten om bestemor skal få en klem eller ikke, har satt sinnene i kok.

Publisert

(SIDE2): «Man kan jo spørre seg selv om hvordan det ville føles å bli tvangskost av noen... Hva ville man gjort om andre presset seg på, når man sier nei? Jeg vet at JEG ville blitt ganske så forbanna og ikke minst følt meg overfalt!»

En britisk debatt har ført til at kommentarfeltet har gått varmt også her hjemme i Norge. Påstanden er nemlig den at foreldre som krever at barna gir besteforeldrene en ha det klem eller et kyss på kinnet, mislykkes i å vise barnet hvor grensene går for uønsket fysisk kontakt.

LES MER HER: Ikke be barna klemme bestemor

Mange er enige i at man ikke skal tvinge barna, men heller foreslå andre måter å si ha det til besteforeldre på.

«Godt råd, foreldre vet ikke alltid best! En high five om barnet heller vil det! Mange måter å si ha det på. Og barn er også forskjellige!!»

Andre synes debatten er helt idiotisk, og flere bestemødre har uttrykt forargelse og tristhet over at det i det hele tatt blir debattert.

Andre mener det bare er tull, og bedrevitende eksperter som snakker uten å vite.

«Det må være grenser for hva såkalla "eksperter" skal blande seg borti!!», mener en annen som har kommentert.

Ikke bruk tvang

Lars Fengsrud, daglig leder i Familiehjelpen, sier han reagerer på innholdet i artikkelen.

- Jeg synes saken er litt spesiell, det virker som et konstruert problem. Tar man utgangspunkt i at de fleste besteforeldre er en naturlig del av en familie, så har ikke barn problem med å gi dem en klem når de skal si ha det. Problemet er den eventuelle tvangen i det, men de fleste foreldre greier å se om et barn er komfortabel eller ikke, og handler ut fra det, sier Fengsrud til Side2.

- Men grensa går et sted. Som kyssing for eksempel, da begynner det å ligne en intimgrense som er litt ugrei. Men klemme er naturlig.

- Barn med en trygg tilknytning tar ikke skade av dette i det hele tatt. Må man gi en kos til en besteforeldre, selv om man ikke vil, så gir ikke det barnet en følelse av tvang. Er det derimot mye annet i tillegg, kan det gjøre det vondt verre.

Snakk med barnet ditt

Familiehjelp-gründeren mener det blant annet er viktig å se an barnets alder.

- Man skal ikke tvinge barn til noe de ikke vil. Det viktigste er å møte barna på de følelsene de har og tolke dem, og ikke tvinge barn inn i noe som er ugreit. Heller snakk om det etterpå – «hvorfor ville du ikke gi bestefar en kos». Men igjen, de fleste foreldre vil ikke tvinge sine barn, og de fleste besteforeldre vil si det er greit.

I en av kommentarene til den første artikkelen, henvises det til at enkelte voksne later som de blir lei seg, dersom barnet ikke vil gi en kos. Fengsrud mener det kan være problematisk dersom barnet er så lite det ikke skjønner det er sagt som en form for spøk.

- Det kommer an på alderen på barnet. Skjønner barnet at det blir gjort med glimt i øyet og litt på fleip, er det ikke farlig. Men faren er at man gir barnet en skyldfølelse – at barnet tenker det er min feil at bestefar blir lei seg. Det er foreldrenes ansvar. Men det er ikke snakk om at en slik enkeltstående hendelse vil gi barnet psykiske problemer.

Ikke bestemme alt

I den britiske artikkelen er det også enkelte eksperter som mener det er galt å tvinge barn med på familiesammenkomster.

- Man skal ikke dra med barna for enhver pris, men barn kan ikke få bestemme alt heller, som dersom det er slik at barnet bare ikke vil og er trassig. Det er også aldersbestemt. I en viss alder så er det ikke så morsomt å være med på slike familiesammenkomster, men man gjør det beste ut av det. Da er det ok at foreldrene også viser at de gleder seg og at det er viktig at man kommer som en familie. Sier at det bare er noen timer og ikke så mange ganger i året det skjer, sier Fengsrud.

- Men jeg er ikke tilhenger av at barn skal få bestemme alt, det blir utflytende, og barn trenger rammer og forutsigbarhet.

Men hvilke alder skal avgjøre? Som 12-åring har man rett til å være med å bestemme om man skal bo hos mor eller far etter et samlivsbrudd. Hva med yngre barn og andre familiesituasjoner, skal de da kunne få lov å bestemme selv?

- Nå har det blitt mer konkret at også yngre barns meninger skal legges mer vekt på og ha betydning, for vi ser at barn er reflekterte og har noe å si. Men jeg er opptatt av at man uansett skal ha en god dialog, og snakke om både behov og ønsker. Men det er fortsatt foreldrene som skal være premissleverandører for hvordan familien skal fungere og som tar avgjørelsene.

Det er også mulig å inngå kompromisser, mener Fengsrud, for eksempel at man sier at neste helg gjør man noe barnet har lyst til.

- Men man skal ikke belønne barn og unge for alt de gjør.

Fengsrud sier det han ser som viktigst, er å kommunisere – få barnets mening, og dermed også gi det følelse av å bli hørt og tatt med på avgjørelser.

- Få barnets mening, i nesten alle aldre, så er det foreldrenes ansvar å ta en beslutning. Noen ganger går det foreldrenes vei, noen ganger er alle enige, og noen ganger får barna det litt mer som de vil. Men det er foreldrene som skal styre det. Da blir det trygt for barnet, og gjør det lettere å godta også dersom foreldrene har hørt etterm sier han.

Bedre nå eller før?

I kommentarfeltet er det også flere som lurer på hvordan de selv overlevde, all den tid de ble oppdratt i en annen tid.

«Hvordan overlevde vi uten alle disse bedreviterne og synserne?»

Fengsrud sier at det er naturlig at tidene har endret seg, og at det er lite poeng i å skulle sammenligne.

- Det er en generell trend, hvordan vi som samfunn fungerer, der barn har blitt mer og mer viktig, og det er mer fokus på hvordan barn fungerer og hva som spiller inn på utviklingen av barn. Før så tenkte man at barn var barn og la mye vekt på arv. Så la man mer vekt på miljø, og nå er det som er rådende, den såkalte transaksjonsmodellen - at barnet blir til i samspill med de rundt seg. Får barn respons på noe fra foreldre eller lærer, så blir det en del av hvordan barnet utvikler seg. Vi har alle et ansvar for hvordan vi forholder oss til barn. Men jeg er også opptatt av at barn er individer og behandle dem som det. Det betyr ikke at de er voksne og de har ingen forutsetninger for å ta voksne avgjørelser.

At man for en del tiår siden fikk «en dask i bakhodet og beskjed om å spise opp og holde kjeft», mener han har med alternativene man hadde da - sammenlignet med nå.

- Samfunnet har forandret seg mye. Fysisk avstraffelse er kanskje et tegn på at man ikke hadde så mange alternativer – vi har blitt flinkere som foreldre. Det er ingen unnskyldning å si at for 30 år siden så var det sånn og sånn. Skal man gjøre det slik nå, så blir man akterutseilt, da spiller man seg veldig fort ut i forhold til barna sine. De vet hvordan venner har det hjemme, de vet hvordan det er på skolen – og da vet de det ikke er greit. Så det er viktig å følge med i timen som forelder, det er krevende å være forelder.

Hvorvidt det er vanskeligere å være forelder nå enn før, spekulerer han ikke i.

- Det er umulig for meg å si om det er vanskeligere nå enn før, men man har tilgang på mye informasjon nå og det er mye å sammenligne seg med. Man kan korrigere seg selv og få råd og hjelp, for 50-60 år siden så var det storfamilie og naboer, og ikke så mange andre å sammenligne seg med. Nå kan man gå på nett og lese om hva som er de ti beste foreldrerådene, blant annet.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!