Hun passer verstingene

Wascar Wellington Guerrero Vasquez (36) greide ikke å bortforklare 800 gram kokain. Derfor er han her, i Oslo fengsels avdeling B, varetekts­avdelingen – to etasjer, 4. og 5. Guerrero Vasquez er idømt ett år og åtte måneder. Han har vært her seks måneder.

Han er ganggutt og grei å ha med å gjøre. Han løfter ferrolegeringer for sine bicepsers skyld, men kanskje mest for fotografens. Han har ikke dårlig tid og snakker gjerne om livet her i Oslo fengsel:

– De som er her gjør en god jobb. Men de er altfor få, og kommunikasjonen mellom oss fangene og betjentene er dårlig. Vi vet aldri hva som skal skje. Ringing er viktig for oss. Vi får ikke vite når vi kan ringe.

Han er nok det man i dagligtale kaller fengselsfugl. Det er første gang han sitter i et norsk fengsel. Men han har sonet tre ganger i Nederland.

– Der fungerer fengslene bedre. Bedre kommunikasjon. De gjør noe så enkelt som å sette opp en ringeliste, men én ting er bra her – skoletilbudet. Jeg studerer engelsk.

Volds- og drapstrusler

I Stortingsmelding nr. 37 fra 2008 står det innledningsvis: ”Med en helhetlig tilnærming til kriminalpolitikken ønsker regjeringen å forebygge ny kriminalitet og skape mer trygghet. Et hovedbudskap i denne meldingen er «Straff som virker» og bedre rehabilitering.”

Thomas Engebretsen (42) har tolv års erfaring som fengselsbetjent. Han er generelt bekymret for dagens bemanningssituasjon i norsk kriminalomsorg, spesielt her på egen arbeidsplass:

– I dag er vi fem på jobb. Vanligvis er vi bare fire. Det er for lite. Vi får ikke gjort det vi egentlig skal. Om vi skulle oppfylt Stortingsmelding 37, burde vi vært sju-åtte på jobb. Vi tildeles ikke nok midler til forsvarlig drift. Dette går ut over trivselen, både blant inn- og ansatte. Folk blir sjuke. Sykefraværet har økt kraftig. Den dårlige bemanningen medfører også frykt blant oss ansatte. Vikariater ble avsluttet i mars og korttidsfravær dekkes ikke inn. Når utrygge situasjoner oppstår, er vi sårbare.

Ikke så vanskelig å skjønne hva Engebretsen snakker om. Ingen av dem som sitter her, er av den klassiske sorten svigermors drøm. Her er drapsmenn og narkosmuglere, voldsmenn og vinningsforbrytere... 53 til sammen. Majoriteten sitter for vold og drap, noen for gjennom en ulovlig opphold i landet. Fellesska­ metall­ pet er fargerikt, seks av dem er norske statsborgere, hvorav fire etnisk norske. – Vi opplever ofte trusler fra innsatte, også drapstrusler. Det meste passer på at preller av, men jeg har opplevd at ingen familien min inkluderes i truslene. Det er litt for mye. Lene Strøm (37) er også på jobb denne dagen. Hun har jobbet som fengselsbetjent i fem år, og har også merket trusler fra innsatte: – Vi skulle følge en innsatt fra avdeling A og hit. Han hadde slåss og skulle overføres. Han truet med å voldta oss alle sammen. Men det er ikke trusler av denne typen som er utslagsgivende for Strøms opplevelse av jobben sin. Hun er simpelthen lei: – Jeg merker at jobben ikke er så givende lenger. Jeg har vært lei de siste to årene Med den lave beman­ningen får vi ikke gjort mye. Føler at dagen går med til å få folk i dusjen. Jeg får ikke brukt utdannel­sen min. Jeg har lyst til å utgjøre en forskjell, bety noe på jobben. Det er for eksempel frustrerende å måtte avlyse en avtalt samtale med en innsatt fordi tiden ikke strekker til. Alt skal gå så fort. Fra 1. juni går jeg ned til halv stilling. Kan godt tenkes at jeg slutter og finner på noe annet.

”Menneskelig kontakt”

I norske fengsler har mange betjenter oppgaven med være såkalte kontaktbetjenter. Disse har et særskilt ansvar for å følge opp den enkelte. Oppgaver hertil er blant annet støtte og motivasjon til konstruktiv opphold bak murene, medvirke til planlegging av fremtiden og hjelp til kontakt med sosialkontor, arbeidsformidling og utdannelsesinstitusjoner. Sant å si ikke mye å se til dette arbeidet på avdeling B denne dagen.

Tina Rønning er 22 år og aspirant under utdannelse:

– Det går i ett hele tiden, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det, har så mye kontakt med de innsatte som mulig.

Rønning er helt fersk i bransjen og bærer preg av det:

– Jeg hadde lyst på utfordringer, derfor begynte jeg på fengselsskolen. Egentlig tenkte jeg på å bli politi, men jeg hadde mer lyst til å jobbe med rehabilitering av kriminelle enn å fange dem. Har lyst til å bety noe for noen.

Slik det ser ut i fengsels-Norge nå, kan man undres på om Rønning er på rett sted.

– Men jeg trives, jeg gjør det. Fint sted å lære på, dette er jo veldig fengsel, sier hun.

”Menneskelig kontakt er svært viktig for påvirkning og utvikling av den domfelte. Et godt miljø skapes i situasjoner hvor tilsatte og domfelte omgås gjennom daglige gjøremål.”, står det i stortingsmelding 37.

Ja ja, men de innsatte treffer hverandre. De har én times fellesskap annenhver dag. Da samles de i 4. etasje og kan spille biljard, dytte og løfte litt på noen gamle treningsapparater og for øvrig ferdes fritt omkring under oppsyn av betjentene.

Mellom klokken 15.30 og 16.30 er det lufting. De som vil kan gå ut i frisk luft. De fleste vil det. En fotball triller i luftegården. En innsatt forsøker å skru den som Beckham.

God natt, god natt

I løpet av dagen treffer vi på en sensasjon: Varetektsfengslede Sasikanthan Kailaya Pillai (27) fra Sør-London, som innrømmer å ha gjort noe galt:

– Jeg er skyldig, kredittkortsvindel. Jeg har vært her fire måneder. Etterforskningen er ikke over. Jeg venter på dom. Første gang jeg er i fengsel. Hard for me, sier han.

Han er mørk i huden, og det er mange av de andre innsatte også. Derfor er det bra at en av de ansatte også er mørkhudet, Hussein (29) fra Somalia. Han går på fengselsskolen, er i praksis og treffer tid om annen en innsatt landsmann.