Hun hører barna fortelle de verste historier

På barnehuset i Sandefjord, som betjener Vestfold og Telemark, skal politietterforsker Christine Herudsløkken i Vestfold politidistrikt denne desemberdagen møte enda et barn som skal fortelle om opplevelser ingen barn skulle hatt, skriver Sandefjords Blad.

Siden hun tok dommeravhørsutdanning i 2005, har hun avhørt over 300 barn og unge.

Er det grunn til å betvile det disse barna forteller? Hva om de dikter opp historier, blander fantasi med noe de er kanskje er instruert til å si?

– Skal være objektive

Barnehusleder og seksjonssjef Clas Fredric Andersen i Vestfold-politiet svarer først:

– All sunn etterforskning har en kritisk side, men metodikken er godt utviklet og spesialtilpasset. Det er lagt opp til fri fortelling, men ikke fri fantasi.

Herudsløkken utdyper:

– Vi tar ikke alt for god fisk, og vi skal være objektive. Det betyr at vi skal se etter uskyld like mye som skyld.

Begge bekrefter imidlertid at det er mange eksempler på at det som i første omgang framstår som uvirkelig fantasi når barn forteller om vold og seksuelle overgrep, senere viser seg å være riktig: Det underbygges av tekniske og medisinske funn, andre vitnebeskrivelser og innrømmelser fra mistenkt.

– Ekstremt lojale

Avhørene, og annen informasjon etterforsker Herudsløkken innhenter, skal vurderes av politijurist og eventuelt domstolene.

– Mye av det som beskrives i avhørene, er kunnskap barn og unge ikke skal ha. Hvor har de det fra? Løgn er en vanskelig operasjon – det er ikke bare å sette i gang en historie, sier hun.

– Og det viser seg svært ofte at barn pynter på det. De avdekker kanskje bare toppen av isfjellet, fordi de er ekstremt lojale og beskyttende overfor foreldrene sine.

Hun etterlyser motivet:

– Hvilket barn vil utlevere foreldrene sine? Hvorfor skal barnet sette dem i et dårlig lys? De sitter heller ikke uanfektet og forteller. For mange er avhøret en vanskelig situasjon, og de får reaksjoner, som kroppslig uro og trang til å forlate avhørsrommet, sier etterforskeren.

Erfaringen er også at de fleste barn holder fast ved historien sin.

– Det de har fortalt til voksne i barnehagen eller på skolen, fastholder de i avhøret. Historien er konstant, de endrer ikke noe, sier Herudsløkken.

Motiveres av det fæle

Hun får ofte spørsmål fra andre om hvorfor hun orker å høre alt det fæle barn og unge forteller.

– Jeg mener faktisk at jeg har verdens fineste og beste jobb. Jeg er heldig som får lov å møte alle disse barna – jeg får være en fagperson som kan bidra til at de får hjelp og opplever en endring. Alt det de forteller, gir meg masse motivasjon og øker engasjementet mitt, forteller hun.

Mange fagfolk følger avhøret

I bisitterrommet følger en rekke fagfolk med på det som skjer i avhørsrommet.

Høyttalere og skjermer overfører lyd og bilde fra dommeravhøret.

– Barnehuset er bisittende sammen med dommerfullmektig fra tingretten, forsvarere, bistandsadvokater, setteverger, påtalejurist, etterforsker og barnevern i sakene de er involvert, sier barnehusleder Clas Fredric Andersen (bildet).

I pausene i avhøret har barnehuset ansvar for barna. Underveis i avhøret kan tingretten be om barnefaglige råd fra den på barnehuset som følger dommeravhøret.

Barnehusets fem egne årsverk er fordelt på fem personer med ulik barnefaglig kompetanse. Alle har ansvar for driften på huset, blant annet å gjennomføre samrådsmøter før dommeravhør. Der blir etterforsker, barnehus, barnevern og andre aktører mest mulig forberedt i saken og orientert om barnet som skal avhøres:

– Hva trenger dette barnet? Hva liker det? Hvilke spesifikke hensyn må tas slik at kontaktetableringen blir best mulig og barnet kjenner seg trygt? Dette er viktige forberedelser, sier Andersen.

Barnehuset og etterforsker tar imot barnet på dommeravhørsdagen og legger til rette for at de får en best mulig og trygg opplevelse av å være på huset.

Selve avhøret gjennomføres av en spesialutdannet mannlig eller kvinnelig politietterforsker.

Rekker ikke alle oppgaver

– Vi har veldig høy pågang av saker, og er med fem årsverk ikke rigget for det antallet vi får inn. Vi klarer å ta unna dommeravhør, men må nedprioritere andre oppgaver, blant annet jevnlig orientering av samarbeidspartnere. Men politiet i Vestfold prioriterer barns rettssikkerhet høyt. Flere parter jobber for å øke ressursene, sier barnehusleder Andersen.

Én ny skjebne hver dag

363 personer inn til avhør på barnehuset pr. 15.12.14 er i snitt nesten én ny skjebne hver eneste dag.

– Tallet er veldig høyt. Det skyldes blant annet at både politi og barnevern i Vestfold og Telemark er veldig positive til å bruke oss. Flere medier er også gode til å holde vold og seksuelle overgrep på dagsorden, sier barnehuslederen.

Han er likevel sikker på at mange bærer vonde historier som ennå ikke er avdekket.

– Store mørketall

– Jeg er overbevist om at mørketallet er betydelig. Huller i systemet og tregheter der ute gjør at barn enten ikke er fanget opp, eller at de er registrert andre steder, men ennå ikke kommet til oss.

– Vi vet at det finnes voksne som jobber med barn, som lar være å melde eller de håper at andre gjør det. Det kan jeg oppleve når jeg for eksempel ringer en skole for å få en ansatt til å følge en elev til avhør. Noen blir overrasket over at det gjelder NN – de tror det er mer aktuelt for XX. Samtidig har ingen meldt fra om XX, sier Clas Fredric Andersen.

Les flere saker i Sandefjords Blad