Hul skjønnhet

Den store skjønnheten - Italia/Frankrike 2013. Regi: Paolo Sorrentino. Med: Toni Servillo, Carlo Verdone, Sabrina Ferilli, Carlo Buccirosso, Iaia Forte, Pamela Villoresi, Galatea Ranzi, Franco Graziosi

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksne)

Etter «This Must Be the Place», filmen hvor Sean Penn spiller en Robert Smith-aktig, tilbaketrukket rockestjerne, har regissør Paolo Sorrentino vendt tilbake til hjemlandet med «Den store skjønnheten», en på flere måter utpreget italiensk film. Filmskaperen fortsetter her sitt samarbeid med skuespiller Toni Servillo, som også spilte i hans «The Consequences of Love» og « Il Divo» (visstnok skal disse filmene sågar utgjøre en tematisk beslektet trilogi sammen med Den store skjønnheten).

Det grandiose ballet begynner med den overdådige feiringen av hovedpersonen Jep Gambardellas 65. fødselsdag, skildret med minst like storslått og ekstravagant filmatisk bravur. Men under den vellykkede og hedonistiske fasaden lurer livsleden. Jep har nemlig aldri klart å følge opp sin angivelig geniale debutroman fra den gang kunstneren var en ung mann – selv om han synes å ha klart seg tålelig bra som journalist og kulturpersonlighet, åpenbart med mer enn nok av både tid og penger til å leve det søte natteliv blant Romas dekadente sosietetskretser.

Tidlig i filmen får Jep vite at han alltid var den store kjærligheten til den nå avdøde kona til en gammel venn av ham. Dette setter i gang en slags melankolsk introspeksjon hos den gamle levemannen, mens han gjennom mesteparten av filmens to timer og 22 minutter fortsetter å sippe drinker med de rike og privilegerte, samt med en 104 år gammel nonne og en langt yngre prostituert.

«Den store skjønnheten», eller «La Grande Bellezza» som den heter originalt, er unektelig en vakker filmopplevelse, estetisk sett. Det er vanskelig ikke å få assosiasjoner til Fellinis «La Dolce Vita», som Sorrento åpenbart har latt seg inspirere av. Men selv om noen vil mene at «Den store skjønnheten» selv er et mesterverk (den var for eksempel nylig den store vinneren under utdelingen av European Film Awards), tør jeg påstå den ikke helt tåler å stå på skuldrene til sin kanoniserte landsmann.

Filmens hensikt synes å være av satirisk natur, hvor vi er ment å se hvor meningstomt og overfladisk det er i de øvre kulturkretser – samme konklusjon som Jep er i ferd med å komme til. Det er imidlertid en lang og rimelig pompøs ferd til dette enkle poenget, hvor vi ved en hver tenkelige anledning underveis skal bli fortalt hvilket uovertruffent geni vår i overkant selvgode hovedperson er.

I tillegg skal vi visst godta at alle kvinner, mer eller mindre uavhengig av alder (den gamle nonnen er for så vidt ekskludert), anser Jep som Guds gave til kjønnet deres. Jeg finner dette strengt tatt noe vanskelig å svelge – til tross for at Servillo skal ha honnør for rolletolkningen.

Det virker sågar som vi er ment å beundre Jep når han i et festlig lag, med sedvanlig selvtilfreds mine, forteller en middelaldrende sosietetsdame akkurat hvor patetisk hun er. Kjip fyr, spør du meg. Filmen hadde nok tjent på at heller hovedpersonen møtte denne type motstand, istedenfor konsekvent å hylle ham som en annen romersk semigud.

I mine øyne er «Den store skjønnheten» ikke ulik sosietetsfestene den skildrer: Mer enn en tanke pretensiøs, og ganske så hul under overflaten. Men den er til gjengjeld feiende flott.