Høytflygende og luftig
Norsk drama med skyhøye ambisjoner, som blir for luftig og konstruert.
PAX - Norge 2011. Regi: Annette Sjursen. Med: Ellen Dorrit Petersen, Kyrre Haugen Sydness, Ida Elise Broch, Samuel Fröler, Kristoffer Joner, Thomas von Brömssen, Anneke von der Lippe, Pia Tjelta, Ane Dahl Torp, Olivia Nystedt, Björn Granath m.fl.
Aldersgrense: 11 år
Det er ikke småtterier regissør Annette Sjursen og hennes medforfatter Lars Saabye Christensen forsøker seg på med «Pax».
Filmen forteller om syv ulike mennesker og et organ som alle befinner seg i et fly fra Stockholm til Oslo, hvor de bokstavelig talt blir hengende og sveve i eksistensiell uvisshet når en av jetmotorene eksploderer.
En setting som krevde en god del spesialeffekter, som visstnok har forsinket premieren flere ganger.
Journalisten Kathrine (Ellen Dorrit Petersen) sliter med å leve videre etter at hun overlevde en bilulykke, mens nyhetsfotografen Jon (Samuel Fröler) sliter med at Kathrine sliter. Forleggeren Peter (Kristoffer Joner) sliter med at han drikker og horer, mens flyvertinnen Susan (Anneke von der Lippe) muligens sliter med at Peter drikker og horer. Nonnen Elise (Ida Elise Broch) sliter med ekskjærestens bortgang, mens kirurgen Erik (Kyrre Haugen Sydness) sliter med et feilskjær i en jobb hvor det ikke finnes rom for feil.
I tillegg sliter komponisten Andrew (Thomas von Brömssen) med å komponere, mens hjertet i bagasjehylla sliter med å komme fram til sin nye eier Anja (Ane Dahl Torp) som venter på bakken.
I løpet av filmens spilletid på kun en time og et kvarter skal samtlige (med unntak av organet) komme til nye innsikter om sine liv. I hvert fall i teorien. I praksis blir noen av skjebnene hengende i lufta også ved filmens slutt, hvilket betyr at de burde ha vært bedre utviklet eller muligens rett og slett ha blitt utelatt. Men historiene flettes også sammen i noen overraskende og bevegende vendinger, når de ikke føles for påtatte.
Annette Sjursen («Min misunnelige frisør») har laget film uten å skygge unna det pompøse og svulstige. I utgangspunktet er dette positivt, og «Pax» kunne da også ha blitt et mektig og storslått drama. Men dessverre blir det hele litt for konstruert, både i form og fortelling.
Filmens mange hvite interiører er i overkant stiliserte, mens de tidligere nevnte spesialeffektene er kun middels overbevisende. Lydbildet, med sine lett maniske stemmer i tilbakeblikkene og i overkant hyppige bruk av følelsesladet musikk i filmen generelt, gjør sitt for at pompøsiteten tipper over i det pretensiøse. Og at «Pax» til slutt blir svulstig uten å være gripende.
Sjursen og Saabye Christensen har gitt sine karakterer yrker som framstår som noe opplagte, når man først skal slå på dramastortromma. Et par av dem får dessuten erkjennelser som litt for beleilig løser deres dilemmaer, slik at filmen framstår som noe lettvint og luftig.
Når alt dette er sagt, er det gledelig å se en norsk filmfortelling med så åpenbart skyhøye ambisjoner. Riktignok blir det i stor grad med ambisjonene, men «Pax» krasjlander heller ikke fullstendig.
SE VIDEO AV PAX