Høsten det ble helt stille hjemme

(Hamar Dagblad): Ved første øyekast virker alt som før. «Familien Elvehøy», står det ved døra, mens marsvinet Lille Rosin leker i buret sitt rett innenfor.

Men familien i Elverum blir aldri helt den samme igjen. Ikke etter at den yngste i søskentrioen, Åshild, døde etter et hjerneslag i mai.

En tragedie som først og fremst rammet mamma Inger Lise og pappa Hallgeir, storesøster Elise og storebror Ragnar.

Men som også satte sine spor hos de mange vennene på skolen, i fotballen og håndballen, naboer, kolleger og kjente ellers.

– I starten fikk vi veldig mye oppmerksomhet. Vi følte at dette var noe vi delte med veldig mange, nærmest hele Elverum, sier Inger Lise.

Folk stilte opp med middager, de handlet, klippet plenen og vasket bilen. Midt oppe i maktesløsheten var det noe konkret man kunne gjøre for å hjelpe. Besøkene strømmet på, telefoner og meldinger likeså.

Artikkelen er levert av Hamar Dagblad.

SE FLERE BILDER: Hjertefred i Elverum

I sommerferien dro Ragnar på befalsskolen på Kjevik, mens Elise kom hjem fra studiene i Trondheim og hadde sommerjobb i Elverum. Så kom høsten. Og det ble helt stille.

– Vår hverdag kretset rundt aktivitetene til Åshild. Hun hadde alltid noe på programmet, med fotballen, håndballen og andre venner fra skolen. Og vi fulgte med på sidelinja. Så, i løpet av et sekund, ble alt endret. Plutselig var det ingen treninger, ingen kamper vi skulle se, ingen dugnader eller foreldremøter på skolen. Travelheten og hverdagen kom og tok tak i alle andre, men hos oss hadde tida på en måte stoppet litt opp. Nå må vi skape oss en ny hverdag, sier hun.

– Vi er der andre foreldre er når det siste barnet har flyttet ut, men så er sorgen og tapet der i tillegg. Det er veldig tungt.

Ingen å snakke med
Elise og Ragnar har også hatt det vondt etter at de mistet lil– lesøsteren sin.

– Men siden alle bor så spredt i hverdagen, har det vært vanskelig å støtte seg på hverandre, sier Hallgeir.

– Ungdommer synes nok det er ekstra vanskelig å snakke om noe slikt, mener Ragnar.

Han har grått på rommet på befalsskolen når de andre gutta har kommet inn, uten at de har kommentert det med et ord.

– Jeg har heldigvis Gjermund med meg i Trondheim, sier Elise og kikker takknemlig bort på kjæresten. Men hun synes også det er vanskelig å snakke med de nye vennene om sorgen.

– Jeg blir redd for at de synes det blir litt mye. Og da prøver jeg heller å skjule at jeg er lei meg, sier hun.

Mange tror at det automatisk kobles inn en profesjonell oppfølging ved brå dødsfall. Slik er det ikke. De må sjøl spore opp hva som finnes av hjelp og sorggrupper. Det er info man burde fått i starten, mener de.

Valgte åpenhet
Inger Lise og Hallgeir var veldig åpne og inkluderende da Åshild ble borte. Alle som kom i den fullsatte kirken til Åshilds begravelse opplevde at foreldrene tok imot dem med varme klemmer.

De to satt da også på tribunen da fotballjentene på Åshilds lag spilte i Elverumsturneringen under ei uke etter begravelsen.

En skulle kanskje tro at åpenheten ville gjøre det enklere for folk å komme dem i møte etterpå. Men slik er det ikke nødvendigvis blitt. Ingen har krysset gata for å slippe å møte dem. Men mange kvier seg likevel for å ta kontakt.

– De er nok usikre på hvordan de skal forholde seg til oss. De vet ikke hva de skal si, og så er de redde for å gjøre oss lei oss. Da blir det enklere å ikke si noe. Men uansett hva folk sier, er det bedre enn at de skygger unna, mener Hallgeir. Det varierer hvor mye vi orker å svare når folk spør hvordan det går. Men jeg håper det ikke stopper folk fra å spørre, sier han.

– Vi har venner rundt oss som kommer på besøk, så vi er ikke helt alene. Men det er en stor kontrast mellom slik livet var før og slik det er nå. Samtidig hadde Åshild en stor del av sitt sosiale liv gjennom aktivitetene hun var med på. Og dermed var det ikke nødvendigvis hjemme hos oss jentene møtte hverandre. Men de er hjertelig velkommen innom nå også, sier Inger Lise.

Hjertefred
Hallgeir er tilbake på jobb igjen for fullt nå, mens Inger Lise jobber i 40 prosent.

– Jeg sliter med å få sove og klarer ikke å konsentrere meg. Men det er godt å komme seg ut. Så lenge det er tilrettelagt for at jeg kan komme og gå, klarer jeg i alle fall å jobbe litt.

I helga har alle fire vært samlet for å kunne delta på Hjertefred-arrangementet i Elverum, der temaet er åpenhet og å minnes de som er borte.

– Det er et veldig godt initiativ, synes Inger Lise, og kikker bort på bildet av godjenta. På veggen rett over henger et bilde laget av kunstneren Bjørg Thorhallsdottir, som startet Hjertefred etter at hun mistet mannen sin.

– Jeg oppdaget henne som kunstner for fem år siden, sier hun. Både Elise og Ragnar har fått bilder av henne før. Åshild skulle få det i konfirmasjonen.

– Vi skal delta på Hjertefred sammen med venner som også har sine opplevelser og historier med Åshild. Det er godt å kunne dele minnene, sier hun.

– Mange snakker om det å gå videre, men vi skal jo ikke forlate Åshild! Hun skal for alltid være med oss videre, sier Hallgeir.

Les flere saker hos Hamar Dagblad.