Hormonsjokk i Potter
Ja visst er det drager og plenty av action, men det er tenåringsangsten og hormonrushet som gjør «Harry Potter» og ildbegeret til en av de mest intense og beste Potter-filmene.
Harry Potter og ildbegeret (Harry Potter and the Goblet of Fire) – USA/Storbritannia 2005. Regi: Mike Newell. Med Daniel Radcliffe, Emma Watson, Rupert Grint, Alan Rickman, Maggie Smith, Ralph Fiennes, Michael Gambon, James Phelps, Oliver Phelps, Bonnie Wright med flere
Aldersgrense 11 år, frarådes barn under 11 år
LES HVA ANDRE ANMELDERE MENER HER
Om du synes Harry fikk utfordringer i film tre, Harry Potter og fangen fra Azkaban, er det ingenting mot hva han står overfor i Ildbegeret.
En rekke tegn viser at det onde er kommet enda nærmere når den fjerde historien begynner, men i motsetning til tidligere er det få Harry kan lene seg på når han ufrivillig blir utvalgt som deltaker i den beryktede Tretrollmannsturneringen.
Professor Humlesnurr får ikke lov å hjelpe ham, gudfar Sirius er tvunget i skjul og de magiske og livsfarlige utfordringene er alt for kompliserte for en utrent 14-åring trollmannselev.
Dertil kommer en annen stor og mer forlokkende «fare», nemlig damer. Hormonene gjør seg gjeldende når jenter plutselig blir noe mer enn bare vanlige lekekamerater.
LES OM PREMIEREN I OSLO OG SE BILDENE AV ALLE KJENDISENE
Regissør Alfonso Cuaron gjorde et vellykket og klart brudd med stilen i de to første filmene når han skapte «Azkaban». Dette har «Ildbeger»-regissør Mike Newell utnyttet til det fulle. Miljøet, tonen og fargeskalaene er beholdt. Det passer godt til den desperate situasjonen Harry er i og følelsene han besitter.
For det er mye følelser i Ildbegeret. Verken Newell eller skuespillerne skygger unna å gjøre en 14-årings tilværelse med gryende seksualitet noe lettere enn den er. Selv et par forsiktige «på kanten»-scener gjør det helt tydelig at Harry vet hva det snakkes om.
Hormonaspektet er tatt enda lenger ut enn i boken, og utgjør blant annet gripende scener mellom Emma Watson som Hermine og Rupert Grint som Ronny - og kostelige scener med både Harry og Ron.
Både Daniel Radcliffe, Emma Watson, og kanskje spesielt Rupert Grint har bokstavelig talt vokst inn i sine rollefigurer på en måte som gjør «Ildbegeret» emosjonelt mye sterkere enn tidligere filmer. De spiller med slik angst og beven at man rett og slett blir sterkt grepet i enkelte scener. Dertil er Brendan Gleeson en fantastisk Alastor Moody eller Galøye Bister, men flere av de voksne skuespillerne blir litt tilsidesatt denne gang.
Samtidig er ingenting å utsette på actionsekvensene. Både dragescenen, labyrinten og undervannsoppgaven i Tretrollmannturneringen er spennede og fantastisk flott løst.
BILDESPESIAL: Les alt om verdenspremieren
Det er kuttet mye i historien fra boken. Fansen vil garantert savne noe, personlig savnet undertegnede både husalver og de besnærende forføreriske veela-kvinnene som har som spesialitet å fordreie hodet på menn i løpet av sekunder, men man kan ikke få alt.
En liten innvending er at «Harry Potter og ildbegeret» har en forrykende rask start der man jafser i seg 150 sider i boken på 10 minutter. Det vil garantert virke forvirrende på folk som ikke kjenner historien. Det skjer et mord i filmen som aldri blir spesielt nøstet opp for den uinnvidde.
LES OGSÅ: Vårt store intervju med Harry Potter selv
«Ildbegeret» er en mye mer voksen film enn de foregående. Ikke bare fordi Ralph Fiennes er gjør en frydefull skremmende oppstandelse som den onde Voldemort, men fordi temaene er mye mer modne. Det sies langt mer mellom linjene i «Ildbegeret» enn i de andre filmene, og det skal bli en sann svir å følge historien videre.