- Hører du folket synge?

Les Misérables - England 2012. Regi: Tom Hooper. Med Hugh Jackman, Anne Hathaway, Russell Crowe, Helena Bonham-Carter, Sacha Baron Cohen, Eddie Redmayne, Colm Wilkinson, Amanda Seyfried.

Aldersgrense 11 år

Verdens mest sette musikaler, og en av verdens mest seiglivede romaner er igjen blitt film. Romanen, om kanskje nå i noe nedredigert versjon - Victor Hugos «De elendinge», var i utgangspunktet et manifest over de fattiges vilkår i og utenfor Paris. I dag står historien om straffangen Jean Valjean, hans nemesis inspektør Javert og alle personene rundt dem igjen som den virkelige historien.

Historien er som følger. Jean Valjean får i sine unge år fem års fengsel for å ha forsøkt å stjele et brød fordi søsterens barn sulter. Han får 14 år til da han forsøker å rømme. Han følges og voktes av Javert, som i sitt liv bare kjenner en rettskaffen vei, gjennom loven og forsakelsen. Enten er du innenfor eller utenfor, og er du utenfor skal all helvetes straff ramme deg.

Når Valjean får en sjanse til å bli en bedre mann ute på prøve, bryter han prøveløslatelsen og skifter identitet. År senere møter vi ham som fabrikkeier og borgermester i en liten by. Men dit kommer også Javert som byens politimester, en mann som er villig til å underkaste seg autoriteten borgermesteren, men som får mistanke om at denne ikke er alt han gir seg ut for å være.

Årene går, Valjean tar til seg datteren til fabrikkjenta Fantine og alle strømmer til Paris der et nytt studentopprør er under oppseiling.

Det er ikke uten grunn av Alain Boubill og Claude Schönbergs musikal er en av verdens mest spilte. Musikken er upåklagelig, og det er mye av den, Tom Hooper velger, som i musikalen, å kjøre på omtrent uten dialog. Her synges det aller, aller meste. Det går i en rivende fart, så rivende at en musikalhater nok aldri klarer annet enn å holde seg for ørene.

Men for oss som gjerne ser en god musikal, er dette et nesten perfekt skue. Hugh Jackman og Anne Hathaway er både skolerte sangere og gnistrende skuespillere som begge fortjener sine statuetter. Anne Hathaways hjerteskjærende fremføring av «I Dreamed a Dream» som Fantine er så til de grader inn til beinet at det er noe av det beste vi har sett på en musikal noensinne. Jackman har en stemmeprakt som han lett bruker til sin fordel som den oppfarende Valjean.

Spesielt, men absolutt kledelig om enn noe uvant, gjør Russell Crowe inspektør Javert til en litt mer usikker skikkelse enn han er blitt fremstilt som i tidligere musikalversjoner, en mann som rett og slett grubler bak sin ufravikelige strenge fasade. Han skaper dermed et hvileskjær blant alle de andre intense tolkningene, og sparer sikkert også sin stemme som er grei, men ikke fremragende.

Problemet med å kjenne en musikal godt, er jo at man har hengt seg opp i tidligere tolkninger. For min del er dette den noe nedstrippede versjonen av originaloppsetningen i London.

Helena Bonham-Carter og Sacha Baron Cohen blir dermed ikke like hylende morsomme som vertshusekteparet Thénardier som i den oppsetningen. Eddie Redmayne som studenten Marius er ingen Michael Ball, tross at hans versjon av «Empty Chairs at Empty Tables» er knallgod. I noen scener savner jeg mer trøkk, i andre kunne det med fordel vært trukket ned.

Men som film har Tom Hooper både blandet realisme og teater på en slik måte at de som både kjenner og ikke kjenner musikalen er nødt til å bli imponert. At skuespillerne synger live og med det nebbet noen av dem har, er med på at det hele føles mer ekte. Det må ha vært et slit til tider og det ser vi. Og dermed fremstår «Les Misérables» på film som langt mindre glattpolert enn alskens teaterversjoner.