- Holdt på å rive hodet av hverandre

(SIDE2): - Under førsteskiva holdt vi på å rive hodet av hverandre, sier Anne Lise Frøkedal, vokalist, låtskriver og gitarist i Harrys Gym.

I dag slipper bandet andreskiva, «What Was Ours Can´t Be Yours», en oppfølger som skal konkurrere med de gode kritikkene debutplata fikk for to år siden.

- Men vi er blitt flinkere til å jobbe konstruktivt og ta uenighetene når det er nødvednig og legge dem til side når det ikke har noe for seg, fortsetter Frøkedal, som av mange regnes som en av landets beste vokalister.

Femte medlem
Etter førsteskiva signet bandet med mektige Universal. De fikk dermed en støtte i ryggen få band er forunt, og kunne velge på andre hyller enn det de var vant til - blant annet på produsentsiden.

Valget falt på James Ruthledge, som har jobbet med blant annet Fever Ray og Radiohead tidligere, mens miksingen har skjedd sammen med Jimmy Robertson (Florence and the Machine og Klaxons).

- James fungerte mer som et ekstra bandmedlem, enn som en kommanderende sjef. Vi valgte folk ut fra magefølelse og ut fra at vi synes de har hatt god smak i det de har gjort før. Dessuten var det viktig for oss at det er hyggelige mennesker som vi kommer overens med, det er viktig at man fungerer sammen når det blir så tett, og over tid, sier Anne Lise.

Elektronika
Der debutplata ble kalt opp etter bandet, er navnet på andreskiva langt mer innviklet. «What Was Ours Can´t Be Yours» oppsummerer tematikken i låtene, og låtene er ifølge Anne Lise og Ole Myrvold, på bass og synth, umiskjennelig Harrys Gym.

- Men vi ville utvikle den elektroniske delen. Det er også derfor vi ville ha James. Han har lært oss en del om programmering og sampling. sier Ole.

Bredt i det smale
Hvordan det mottas finner de ut i dag, når kritikerne kommer med sin dom. Selv om begge sier de er spente på hva den bli, lar de seg ikke affisere nevneverdig om enkelte ikke liker retningen bandet har tatt.

- Vi treffer ganske bredt i det smale, men faller mellom to sjangere på en måte, pop og elektronika. Men dette er noe vi føler for nå, så da gjør vi det sånn, sier Ole, som heller vil kritiseres for å ha endret seg for mye, enn for å ikke ha fornyet seg i det hele tatt.

De definerer selv musikken sin som mørk og melodisk synthbasert popmusikk, men synes det er artig når andre skal beskrive bandet.

- Når utenforstående skal beskrive oss, blir det veldig svevende og brukt store adjektiv. Vi klarer ikke helt se på egen musikk på den måten, smiler Ole.

Mer England
I mai ble «Harrys Gym» lansert i England, og andreskiva skal også ut på øyriket i løpet av vinteren.

- Vi har fått god feedback der, så plata skal ut. Men det er ikke snakk om noen storlansering. Det er fantastisk å treffe et større publikum ute, men vi har realistiske mål. Jeg kjenner mange band som har brukket ryggen på å prøve seg ute, og vi vil heller bygge det solid, stein for stein, sier Anne-Lise.

Etter plateslipp mandag, er det i gang med turné. De største norske byene, samt bransjetreff på Island og konsert i Los Angeles er noe av det som står på programmet. Etter en relativt stille sommer, er det noe de ser frem til.

- Å turnere er den enkle biten. Da er grovarbeidet gjort. Vi er aldri så bra som da, det er rene familieidyllen, sier Anne Lise, men blir litt usikker når hun skal forklare hvem en gjennomsnitts Harry Gym-fan er.

(Under kan du se videone til «Top of the Hill» fra debutskiva, under videovinduet kan du lese videre på artikkelen)

Siste fra Side2? Sjekk forsiden her!

Neppe dansemusikk
- Vi har i grunnen ikke helt skjønt hvem publikummet vårt er selv, sier Anne Lise, og nevner betegnelser som gutteromsnerder (de kom for å se «I Was A King») og folkelige (Harrys Gyms tilhengere), og Ole kommenterer hvordan en HG-konsert kan fortone seg med scenen som utsiktspunkt::

- Når folk prøver å danse til musikken vår...., flirer Ole uten å fullføre setningen, og Anne Lise forsetter:

- Det er like sjarmerende hver gang. Hoppe opp og ned ekstremt sakte. Men vi liker at folk beveger seg altså!