Hold deg unna denne dukken

Annebelle - USA, 2014.

Regi: John R. Leonetti.

Med: Annabelle Wallis, Alfre Woodard, Eric Ladin, Tony Amendola, Michelle Romano, Gabriel Bateman, Brian Howe, Shiloh Nelson.

Aldersgrense: 15 år.

«Annabelle» er en «spin-off» fra «The Conjuring» - den påstått sanne historien om et ektepar som hjelper folk i hjemsøkte hus. I «Annabelle» er riktignok ikke Warren-paret med, men blir omtalt én gang.

Dette er historien om den demonbesatte dukken Annabelle. Dukken er så vidt med i «The Conjuring», og historien om henne skal også være sann. Faktisk er dukken så fæl at hun er innesperret i et glassbur, så hun ikke skal gjøre mer ugagn. I virkeligheten, altså.

I filmen hører vi den oppdiktede historien om hvordan dukken kan ha blitt demonbesatt.

Vi møter ekteparet Mia (skremmende nok spilt av Annabelle Wallis) og John (Ward Horton), som venter sitt første barn. En dag tar et par fra en okkult sekt seg inn i huset. En av disse, Annabelle, tar livet sitt med en av Mias porselensdukker i armene.

Deretter begynner skumle saker å skje ...

Nå er kanskje denne anmelder pinglete, men jeg kan ikke forstå hvorfor noe menneske ville latt en porselensdukke lik «hovedpersonen» slippe inn i huset - til og med inn i barnerommet! Det er helt greit at folk samler på porselensdukker, men dukken i filmen er så fæl at det er komplett umulig å se for seg at noen frivillig ville tatt den inn i hjemmet sitt.

Men det er altså bare en detalj vi må godta.

Resten av filmen er sånn passe skummel. Den bygges opp i en klassisk grøsser-dramaturgi, og skvettescenene er som regel lette å forutse. Du trenger ikke ha sett mange skrekkfilmer for å skjønne at det er en dum idé å gå ned i den mørke kjelleren mens babyen din sover oppe - spesielt når du vet at en skummel dukke(!) er på jakt etter ungen din.

Mia og John gjør i det hele tatt mange rare valg underveis. Hvorfor syns Mia det er helt greit å være alene hjemme om natta når hun nettopp har opplevd sitt livs mareritt? Hvorfor søker de ikke hjelp? Hvorfor går Mia stadig fra babyen sin for å sjekke skumle lyder?

Morsinstinktet blir med andre ord kraftig satt på prøve hos publikum.

Men for all del, grøssere ville ikke vært skumle hvis rollefigurene gjorde det som er mest logisk. Noen klisjeer må vi tåle.

Likevel kunne filmen med fordel vært enda skumlere. Ikke nødvendigvis flere skvettescener, heller flere grøss. Det er en kjent sak at filmer er skumlest når man ikke vet hva man er redd for. I «Annabelle» blir det skumle konkretisert nesten med en gang (og vi snakker ikke bare om dukken, også de andre skumle elementene). Dette gjør at vi ikke blir så redde som vi gjerne vil bli (eller som vi tror vi gjerne vil bli?).

«Annabelle» er på langt nær like god som «The Conjuring». Verken like skummel eller med like høy kvalitet. Men du vil absolutt få satt hjertet på prøve, og vil nok love deg selv at du aldri, aldri, aldri skal kjøpe en skummel porselensdukke.

OBS: Hvis du har planer om å se filmen, bør du ikke se traileren, da så å si alle de skumleste scenene er med i denne: