Hodet over vannet
Troverdig, men i overkant nøktern skildring av sann, men utrolig historie.
Dypet - Island/Norge 2012.- Regi: Baltasar Kormákur. Med: Ólafur Darri Ólafsson, Jóhann G. Jóhansson, Þröstur Leó Gunnarsson, Bjõrn Thors, Stefán Hallur Atefánsson, Walter Geir Grímsson, Gudjón Pedersen, Þorbjörg Helga Þorgilsdóttir, Theodór Júlíusson, María Sigurdardóttir
Aldersgense: 11 år (egnethet: ungdom/voksne)
Den islandske filmskaperen Baltasar Kormákur slo igjennom med «101 Reykjavik» i 2002, og har siden laget film både i Hollywood og hjemme på sagaøya. «Dypet» hører til den sistnevnte kategorien, og er basert på den sanne historien om en fisker som på mirakuløst vist overlevde et forlis i 1984 ved å tilbringe hele seks timer i det iskalde vannet, for så å ta seg barfot over vulkanlandskap fram til nærmeste bebyggelse.
Filmen introduserer oss for hovedpersonen Gulli mens han er ute på et siste fylleslag på land med store deler av det øvrige mannskapet, før de samles på fiskeskuta og kaster loss dagen derpå.
Så inntreffer den for de fleste som ser filmen varslede ulykken. Det ikke spesielt gedigne skipet kantrer, og alle om bord havner i det to grader kjølige nordatlantiske havet. Ikke lenge etter er det åpenbart at Gulli er den eneste i live, og at han er nødt til å legge på svøm. Seks timer senere (eller rundt en halvtime av filmens spilletid) kommer han altså i land – selv om det i teorien ikke skal være mulig å overleve så lenge i så kaldt vann.
«Dypet» forteller historien med høy grad av realisme og i kronologisk orden, riktignok avbrutt av et og annet smalfilmstilbakeblikk til hovedpersonens barndom. Dette har gitt filmen en saklighet og troverdighet som står i en kledelig kontrast til den i grunn ganske så utrolige historien. Spesielt er selve ulykken og tiden Gulli tilbringer i vannet skildret med en autentisitet og intensitet som i seg selv gjør filmen severdig.
På den annen side tar den svært så nøkterne tilnærmingen noe av brodden av materialet. Kormákur hadde nok tjent på å spisse dramatiseringen sin både i opptrappingen og avsluttingen, for eksempel kunne de ulike karakterene ha vært portrettert med tydeligere trekk og personligheter.
Og når vi når tredje og siste akt, som beskriver Gullis liv i tiden rett etter han kommer i land, blir det tydelig at filmskaperen burde hatt en klarere tanke om hvor han vil med fortellingen sin, utover å beskrive selve hendelsesforløpet. Som ikke nødvendigvis er slik det faktisk skjedde, all den tid filmen kun påberoper seg å være «inspirert» av disse begivenhetene.
«Dypet» beveger seg med litt for stø kurs framover, men er på sitt beste når den stopper opp og kjenner på dypet under overflaten.