Hjelpeløst svik

Svik - Norge 2009. Regi: Håkon Gundersen

Med: Lene Nystrøm, Fridtjov Såheim, Götz Otto, Kåre Conradi, Jørgen Langhelle, Ingrid Bolsø Berdal, Julia Schacht

Aldersgrense: 15 år

(SIDE2): Andre verdenskrig synes å ha invadert filmens verden generelt og norsk film spesielt. Og det er ikke rart om den eventyrlige suksessen til «Max Manus» skulle ha fått flere norske filmskapere til å se seg tilbake til krigens dager.

Grundig research
Nå skal det sies at Håkon Gundersen muligens var i gang med «Svik» før Rønning og Sandbergs Max hadde fylt en eneste kinosal. For det er grunn til å tro at Gundersen har jobbet en stund med research til dette prosjektet. Men utviklingen av selve filmen kan det derimot virke som han har tatt litt for lett på.

Mer fra Side2.no: Sjekk forsiden nå

«Svik» dreier seg om norske krigsprofitører, som pleier omgang med den tyske krigsmaskinen på nattklubben Club Havana i Oslo. Her opptrer også Eva Karlsen (Lene Nystrøm), både som kabaretsangerinne og dobbeltagent. En gang var hun kjæresten til motstandsmannen Sven (Kåre Conradi), som hun tror er omkommet. Nå er hun elskerinnen til den tyskervennlige forretningsmannen Tor (Fridtjov Såheim). Men gjett hvem som kommer fallskjermhoppende med en agenda?

Historieetappe
Nå kan man få inntrykk av at filmen har et slags menneskelig drama i sin kjerne, og det er nok det man har forsøkt på.

Men dessverre er dette svært hjelpeløst utført. Skuespillerne har nesten ikke fått annet å gjøre enn å lire av seg setninger overlasset med historisk informasjon. Informasjonen er åpenbart er ment for publikum ogikke de andre karakterene, og er der for at vi skal forstå det unødvendig kompliserte plottet.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Kunstig skuespill
Denne filmen har rett og slett et manus som ikke kan gi annet enn kunstig skuespill, enten utøverne har bakgrunn fra Aqua eller Teaterhøgskolen. Sånn sett slipper ikke nykommeren Nystrøm (som riktignok gjør sin andre filmrolle her) noe mindre heldig fra det enn sine langt mer erfarne kolleger.

Det hjelper heller ikke at det hele er lydlagt med overdrevent dramatisk filmmusikk som synes å insistere på at det vi ser er spennende. Når vi da ikke serveres repeterende, rimelig unødvendige kabaretinnslag som liksom setter «storfilmtonen».

«Svik» har blitt en film som aldri engasjerer, i sitt stive og overpratsomme forsøk på å formidle historie. Sannsynligheten er stor for at man detter av lasset, og liten for at man bryr seg om at det skjer.

Viktig historie
Desto mer synd fordi filmskaperen har avdekket en neglisjert og betent side av norsk krigshistorie. Faktum er visstnok at for eksempel Norsk Hydro tjente store penger på produksjon av aluminium for det tredje riket, og det med hjelp av krigsfanger som ble brukt som slaver.

Dessverre har ikke dette blitt omsatt til noen fungerende filmhistorie. Håkon Gundersen har tidligere skrevet debatt- og dokumentarbøker, og det spørs om ikke materialet hadde gjort seg bedre i det formatet. Eller muligens som dokumentarfilm. Men som spillefilm er «Svik» mest et eksempel på mislykket historiefortelling.