Historiens verste Tour de France
Vold, juksing og diskvalifiseringer.
Tour de France 1904 blir en skandale. Landeveisheltene jukser og tar toget, mens andre saboterer konkurrentene. Løpsfunksjonærene må ty til våpen mot den rasende folkemengden. Det andre Frankrike rundt-rittet i historien risikerer å bli det siste.
Overfalt av voldsmenn
Franskmannen Maurice Garin snakker med kraftig og selvsikker stemme til et samlet fransk pressekorps:
– Hvis jeg ikke har blitt drept før vi når Paris, vinner jeg Touren.
Sykkelstjernen vant den første utgaven av Tour de France året før, i 1903, og er nettopp kommet først over målstreken i Lyon etter å ha gjennomført den 467 km lange førsteetappen av Tour de France anno 1904. Nå er Garin opprørt over at syklistene igjen og igjen blir overfalt av ukjente voldsmenn som særlig forsøker å stoppe rytterne som ligger i tet. De skandaløse opptrinnene truer med å ta knekken på Tour de France ganske kort etter løpets fødsel.
Årets løp begynte bra. Tilskuerne får det de vil ha da det blir et storslått brudd allerede på første etappe. Tittelforsvarer Maurice Garin og Lucien Pothier rykker sammen fra feltet og legger opp til et samarbeid på den 467 km lange etappen fra Paris til Lyon. De tråkker løs på pedalene på de topp moderne racersyklene, som veier 25 kilo. Solen steker i den varme midtfranske sommeren, og det er mange timer til rytterne kan hvile beina og baken etter turen på elendige franske landeveier. De to syklistene gjør seg ingen forhåpninger om å komme i mål innen mørkets frembrudd.
Spiker og glasskår i veibanen
På tredje etappe skal feltet gjennom byen Nîmes ved Middelhavet. Nîmes ligger i den diskvalifiserte Ferdinand Payans hjemtrakter, og da syklistene nærmer seg sentrum og skimter det romerske amfiteateret over de røde hustakene, blir de møtt av opphissede tilrop fra et tallrikt publikum:
– Touren kommer aldri gjennom Nîmes! roper det taktfaste koret av protestanter, og snart oppdager syklistene i lederfeltet spiker i veien.
Lenger fremme er det strødd glasskår i hele veibanen, og flere syklister punkterer. Men feltet fortsetter. Dypt inne i de kronglete, gamle gatene kaster en tilskuer en stein mot feltet, og det får mengden til å gå amok. De velter inn i veibanen og angriper rytterne. Denne gangen er imidlertid arrangørene forberedt, og det blir øyeblikkelig avfyrt en rekke varselskudd. Pøbelen trekker seg tilbake.
Tourledelsen er nå blitt vant til å håndtere bråket. De neste dagene står arrangørene klar med ladde pistoler i følgebilene, og politiet er mobilisert for å håndtere presset.
Imidlertid bidrar opptøyene til interessen, og bladet LAuto selger fantastisk, selv om sjefredaktør Henri Desgrange etter hvert frykter kreftene han har sluppet løs. Fjerde etappe forløper uten nevneverdig vold, og sjefredaktøren kan puste lettet ut.
Lucien Pothier vinner i Bordeaux. Til og med i dagslys, fordi etappen var kort, bare 268 km. Også femte etappe blir relativt rolig, med forhåndsfavoritten Aucouturier som vinner i Nantes.
Les mer fra Historienet:
Tour de France erklært død
Løpsledelsen begynner å få kontrollen. På sjette etappe til Paris er det riktig nok protester langs ruten, men uten vold. Sammenlagt leder Maurice Garin med de få sekundene han tok fra Pothier på første etappe, men den angrepsivrige Garin er ikke fornøyd med det. På den flate strekningen mot Paris setter han inn et kraftig rykk, og da han kommer i mål, er han seks minutter foran nummer to. Han blir hyllet i Paris av en begeistret folkemengde. Den andre Tour-triumfen av to mulige.
Løpets arrangører er ikke fullt så begeistret. De sitter inne med kunnskap som vil ødelegge løpet og rive landets sykkelhelter ned fra pidestallen som redaksjonen i LAuto har plassert dem på. Den franske journalisten Michel Nicolini sa mange år senere:
– Hvis de hadde tatt beslutningen på målstreken, ville det ha blitt opptøyer og lynsjinger av arrangørene.
Arrangørene tar seg god tid, og allierer seg med det franske sykkelforbundet, Union Vélocipédique de France. De blir enige om å skrinlegge saken, slik at hendelsene kan komme litt på avstand – og folkets følelser kjøles ned.
Les mer fra Historienet:
Tidenes yngste vinner
Først i slutten av november 1904 kommer løpets egen rapport. Hele 29 syklister er strøket fra resultatlisten, og får langvarig karantene. Dermed blir 20-åringen Henri Cornet stående som ny offisiell vinner. Han står stadig som den yngste vinneren noensinne.
Få dager senere offentliggjør Frankrikes sykkelforbund også en rapport. Den erklærer at Garin er fratatt seieren, og at de fire øverst på resultatlisten er diskvalifisert. Offentligheten er rystet, og Tourens grunnlegger, redaktøren Henri Desgrange, spår løpet en snarlig død.
«Tour de France er ferdig. Jeg er redd for at den andre utgaven av rittet ble den siste. Det kommer til å dø av sin egen suksess, av den blinde lidenskapen det har utløst, av skadene og jukset som uvitende og ondskapsfulle har tilført det,» skriver han i LAuto.
Bevis forsvant sporløst
Nøyaktig hva det var som fikk ledelsen til å diskvalifisere vinneren Maurice Garin og 28 andre syklister, har aldri blitt offentliggjort. Men det er kjent at avgjørelsen var basert på vitneutsagn. En rekke øyevitner fortalte om syklister som tok toget, om haik med biler, og om liner som ble spent ut mellom bil og syklist. I mange år lå sakens dokumenter bak lås og slå, og da tyskerne invaderte Frankrike i 1940, ble papirene i all hast fraktet til Sør-Frankrike. Der forsvant de. Garin selv hevdet til sin dødsdag i 1957 at han var uskyldig.
Løpets grunnlegger, Henri Desgrange, skrev i LAuto:
«Vi må i gang med den store moralske oppgaven å rydde opp i sykkelsporten, og det er noe bare Tour de France kan gjøre».