Historien om The Clash - del 4
Da åttitallet begynte var The Clash en av verdens største grupper, og ble verdens første hvite rappere.
Rundt nyttår til inngangen på 80-tallet var The Clash en av verdens største rockegrupper. Omtrent samtidig hadde et delvis fiksjonsfilm, delvis dokumentar premiere. Filmen het Rude Boy. Bandet fikk se filmen, og reagerte så negativt at de laget buttons hvor det stod: I don't want RUDE BOY Clash film.
Du kan se starten under:
Da året startet hadde også The Clash lansert en idé ovenfor plateselskapet: De ville gi ut en singel hver måned. Plateselskapet nektet, og kun en singel ble gitt ut.
Bankrobber
Denne singelen ble gitt ut den 8.august 1980 og ble produsert av reggeartisten og produsenten Mikey Dread. Låten handler om arbeiderklassen i England, og deres kamp for å overleve.
Some is rich, and some is poor
That's the way the world is
But I don't believe in lying back
Sayln' how bad your luck is
Låten ble originalt ikke gitt ut i England, men endte opp på en 12.plass som importsingel (og senere utgivelse). The Clash laget selv en video til låta hvor to av bandets roadier skulle lage et liksombankran i Lewisham. Politiet rykket ut under innspillingen og trodde det var et virkelig bankran.
Sandinista!
Bakgrunnen for albumet Sandinista! er nærmest et lite puslespill. For det første var The Clash i en enorm produktiv periode, og ville altså gi ut en singel i måneden. De første låtene ble spilt inn i februar i mars før bandet begynte en hektisk periode i New York i mars-april. I mai dro bandet til Jamaica sammen med produsent Mikey Dread før man spilte inn nye låter i august i London.
Nok en gang skal The Clash ha vært i kamp med plateselskapet. Bandet ville gi ut et dobbeltalbum, noe plateselskapet var litt mer på glid for enn ved London Calling-utgivelsen siden sistnevnte album hadde solgt såpass godt. Samtidig fikk The Clash høre at Bruce Springsteen kom til å gi ut et dobbeltalbum, og historien skal ha det til at da Strummer fikk høre det så sa han til bandet: Right Bruce. Suck on This. "This" skulle da være et trippealbum - og bandet gikk inn i studio igjen for å spille inn nye låter (august i London).
Plateselskapet sa nei, og The Clash prøvde samme triks som ved London Calling. Denne gangen skjønte selskapet tegninga, og enden på visa var at gruppa sa fra seg royalties på de 200 000 første solgte albumene mot at albumet kunne selges til en lav pris.
Den 12.desember kom uansett plata ut, tre LP'er med seks sanger på hver side. Produsent var Mikey Dread sammen med The Clash.
Første låt på albumet var The Magnificent Seven, en låt som også ble den tredje singelen. Låten var inspirert av rapmusikken fra New York (som Grandmaster Flash & The Furious Five og Sugarhill Gang). Låten ble spilt inn i New York og er bygget opp rundt en beat basert på bass-spilling av Norman Watt-Roy fra the Blockheads. Sangen regnes som første gang en rock/punk-gruppe ga ut en raplåt. Det er også den første rapsangen gitt ut av en gruppe med hvite artister.
Låten er for øvrig fortsatt relativt aktuell:
What do we have for entertainment?
Cops kickin' Gypsies on the pavement
B-siden var en danseremiks av låta kalt The Magnificent Dance. Den kan du høre under:
Teksten på låta følger for øvrig en arbeider som våkner opp for å gå på jobben, ikke for å gjøre det bra selv - men for å kjøpe noe til kjæresten. Låta avsluttes med kritikk av det moderne amerikanske samfunnet. Joe Strummer har for øvrig påstått at "Vacuum Cleaner Sucks Up Budgie! var en faktisk forsideoverskrift han hadde sett i News of the World da låta ble skrevet.
Låt nummer to på albumet er Hitsville UK. Låta er skrevet som en kritikk av alle de alternative bandene i Storbritannia som prøvde å lage radiovennlige låter for å selge mange album, og låta er også laget som en delvis slik låt og delvis barnesang. Mick Jones synger låta i duett med sin kjæreste på den tiden, Ellen Foley (som sang med Meat Loaf på Paradise by The Dashboard Light).
Den tredje låta på albumet, Junco Partner, er en gammel amerikansk blueslåt. Låten omhandler narkotika og et notorisk fengsel i Louisiana. Låta hadde vært en av de faste låtene til gruppa 101'ers, som Joe Strummer sang for før The Clash. Deres versjon kan du høre under:
Her er The Clash-versjonen:
Den fjerde låta på albumet er Ivan Meets G.I. Joe, en låt sunget av Topper Headon. En ren discolåt med svært stor bruk av spesialeffekter og samples. Låta handler, selvfølgelig nok, om den kalde krigen. Sang nummer fem, The Leader, er en ren rockabillylåt som er en kritikk av sensasjons-journalistikken (The people must have something good to read on a Sunday).
Siste låt på førstesiden på det første albumet er en låt sunget av både Mick Jones og Joe Strummer, Something About England. Låten er en kritikk av Englands rolle i verden.
The memories that you have dredged up
Are on letters forwarded from hell
Side 2 på det første albumet begynner med låten Rebel Waltz, og er en ballade i valseform. Neste låt ut, Look Here, er er en låt skrevet av jazzartisten Mose Allison - og er da altså en jazzlåt. Du kan høre et utdrag av originalen under:
Jazzlåten er fulgt opp av The Crooked Beat, sunget av Paul Simonon før låten Somebody Got Murdered med Mick Jones på vokal kommer. De to neste sangene er samme låt, men en i dubversjon: One More Time og One More Dub. Reggealåta er skrevet sammen med Mikey Dread.
Låt nummer en på album to er Lightning Strikes (Not Once But Twice). Den starter som om det er fra et radiopgram før det går inn i en sak som rett og slett handler om New York, og problemene byen hadde.
Up in Heaven (Not Only Here) handler om billige boliger som ble bygget i London for å gi husrom til de aller fattigste. Bygningene ble bygget billig og ble ikke holdt vedlike. En dag falt taket sammen i en av blokkene som var bygget og drepte alle som var der. Den siste delen av sangen er hentet fra en protestsang av Phil Ochs kalt United Fruit.
Låten Corner Soul er etter all sannsynlighet basert på en tale av Enoch Powell kalt Rivers of Blood, samt konflikter rundt omkring i verden. For mange er dette en skjult juvel i Clash-historien.
Let's Go Crazy, som følger etter, er sett på som en slags oppfølger til White Riot mens If Music Could Talk er en ganske interessant låt. Den er inspirert av mennesker som av folk som gruppa møtte på sine turneer i USA, og har to stemmer - en i hver kanal (høyre/venstre på ørene). Skal du få med deg hva som sies må du skru ned lyden på den ene.
The Sound of Sinners er en sang om religion som avslutter side 3, og er vel det som må være det nærmeste The Clash har vært gospel.
Den første låta på side 4 er Police On My Back. Låten var originalt framført av The Equals. Du kan høre originalen under:
Midnight Log er en sang som kritiserer "staten" og at man ikke blindt skal stole på det som kommer fra de som styrer, mens The Equaliser er om klasseforskjellene i verden (og en kritikk av den katolske kirke).
The Call Up
Dette var den første singelen fra albumet, og ble gitt ut den 28.november 1980. Singelen nådde en 40.plass i Storbritannia. Sangen omhandler militærtjeneste, spesifikt verneplikt. I tillegg er det en sang om at verden stod på randen av krig (it's 55 minutes past 11).
Musikkvideoen ble spilt inn i et lager eid av sangeren Chris Farlowe. Han samlet på militæreffekter, og det The Clash har på seg i videoen er hentet fra hans samling.
B-siden på singelen var for øvrig Stop the World, hvor man synger om Washington Bullets (neste låt på albumet).
Washington Bullets er en låt som er en oppsummering av USAs involvering i Latin-Amerika. En del av låta er musikk hentet fra låta Turkey in the Straw.
Det første verset i låta omhandler en gutt som ble skutt av en narkotikabandet utenfor studioet hvor The Clash jobbet i Jamaica. Vers to omhandler Chile og Salvador Allende
Victor Jara var en chilensk lærer, teaterregissør, poet, sanger og politisk aktivist som var medlem av kommunistpartiet i Chile. Etter at Salvador Allende ble drept den 11.september 1973 ble Jara sammen med tusen andre tatt til Chile stadion den 12.september hvor de ble torturert og drept av militærstyrker. Han ble drept den 16.september med maskingevær og liket hans ble dumpet utenfor Santiago. I juni 2009 ble det avholdt en rettsak om drapet på Jara hvor det kom fram at en militæroffiser hadde spilt russisk rullett med Jara.
Tredje vers tar for seg invasjonen av Cuba fra John F. Kennedy i 1961.
Fjerde vers omhandler Nicaragua og Sandinista-opprøret.
Siste vers tar for seg at man kan gjøre opprør mot regjeringer uten å være kommunist (if you can find a Afghan rebel that the Moscow bullets missed, ask him what he thinks of voting communist).
Den siste låta på denne siden, Broadway har en bit av The Guns of Brixton sunget av Maria Gallagher, datter av Mick Gallagher (som spiller på albumet og spilte på London Calling).
Den første siden på det tredje albumet begynner med Lose This Skin, en sang skrevet og sunget av Tymon Dogg. Dogg var en venn av Joe Strummer som var kjent for sitt fiolinspill (han spiller også fiolin på låta). Låt to er Charlie Don't Surf, en låt med tittel tatt fra filmen Apocalypse Now og omhandler hvordan vesten påtvinger sin kultur til resten av verden.
I scenen bruker amerikanerne napalm for å gjøre en strand klar for å surfe på. Mensforth Hill er låta Something About England instrumental baklengs med overdub. Junkie Slip er en låt om en narkoman som trenger narkotika, mens Kingston Advice omhandler rude boys i Jamaica.
The Street Parade omhandler protestene som var over hele verden mot regjeringer og undertrykking, men samtidig at det er veldig lett å forsvinne inn i slike protester uten å virkelig gjøre noe.
Den første låten på sistesiden på albumet er Version City, en slags discolåt, før man har Living in Fame (dubversjon av If Music Could Talk), Silicone on Sapphire (dubversjon av Washington Bullets), Version Pardner (dubversjon av Junco Partner) og til slutt Shepards Delight (dubversjon av Police and Thieves).
Inneimellom de låtene (nest sist på albumet) er Career Opportunities. Bakgrunnen for låta var at The Clash hadde oppdaget at ledige stillinger hadde blitt omdøpt til Career Opportunitites i engelske aviser, og omhandler jobbene de selv hadde hatt.
Sandinsta! nådde en 24.plass i USA og en 19.plass i Storbritannia. I Norge kom den helt opp på en 9.plass.
Den største suksessen til The Clash kom på neste album.
Historien om The Clash - del 1
Historien om The Clash - del 2
Historien om The Clash - del 3
Historien om The Clash - del 4
Historien om The Clash - del 5