Historien om The Clash - del 1
The Clash ble startet nærmest ved en tilfeldighet.
The Clash er regnet som en av verdens fremste grupper, uansett sjanger. Gruppen regnes som en av de mest inflytelsesrike når det gjelder å være brutalt ærlige, politiske og svært så banebrytende musikalsk.
Vi har tatt en lang titt på historien til bandet, sett på historiene bak låtene og funnet fram mye snadder både for fans og de som ikke er fans.
Starten på The Clash
Medlemmene av The Clash var alle aktive musikalsk før gruppen oppstod.
Mick Jones spilte gitar i bandet London SS, som aldri spilte live og kun laget en demo. Manager for bandet var Bernard Rhodes. Rhodes var venn av Malcolm McLaren, og Rhodes hevdet selv at det var han som oppdaget Johnny Rotten. Han fikk likevel ikke lov til å bli manager for Sex Pistols sammen med McLaren, og da London SS ble oppløst i 1976 fortsatte Rhodes som manager for Jones.
Jones kontaktet Paul Simonon, som hadde prøvd å bli vokalist i London SS uten hell, og spurte om han ikke kunne lære seg et nytt instrument. Det gjorde han (bass) og man hadde et band (som i tillegg bestod av Keith Levene på gitar samt tilfeldige trommisser). Det man manglet var en vokalist.
John Graham Mellor spilte gitar og sang i gruppen The 101'ers. Gruppen spilte det som omtales som pubrock, altså en enkel og tilgjengelig form for rock som kunne nytes til en pils eller ti. Med Mellor som vokalist ble en singel gitt ut, Keys to Your Heart. Den kan du høre under:
I 1976 hadde Mellor laget seg en scenenavn, Joe Strummer. Navnet stammet fra at han kunne så vidt spille ukulele (han hadde spilt på t-banestasjoner på ukulele og sunget før han ble med i 101'ers). Omtrent samtidig ble Terry Chimes trommis for bandet.
Medlemmer hadde man, men manglet et navn. Paul Simonon foreslo da The Clash (etter navnene Weak Heartdrops og Psychotic Negatives). Navnet kom fra et ord han nesten daglig så på forsider av avisene: clash.
Live i Sheffield og Manchester
Debuten til The Clash kom den 4.juli 1976 som oppvarmingsband til Sex Pistols på Black Swan i Sheffield. En bitteliten pub midt i det mest gjennomførte arbeiderklasseområdet i arbeiderbyen. På stedet der puben lå ligger nå Boardwalk (som for øyeblikket er stengt).
En av grunnene til at konsertdebuten kom bare etter at vokalist Strummer hadde vært i bandet under en måned var at andre tidligere medlemmer av London SS hadde offentliggjort sin debut senere samme måned. Gruppens navn? The Damned.
Etter debuten bestemte bandet at de trengte mer tid på å øve, og deres neste konsert kom ikke før den 29.august i Manchester. De to andre gruppene på scenen var Buzzcocks og Sex Pistols. I september fikk så Levene sparken fra gruppa og Chimes forlot gruppa i november.
Den 25.januar i 1977 signerte bandet for CBS, og Terry Chimes ble hentet inn igjen som trommis for å spille inn et album.
Den første singelen: White Riot
Den 18.mars 1977 kom den første singelen fra The Clash. Den var produsert av Micky Foote, som hadde vært teknikker på konsertene deres. Sangen ble skrevet etter at Joe Strummer og Paul Simonon var med på opprøret/demonstrasjonen ved Notting Hill i 1976. Kampene mellom unge og politi startet under et karnival som hyllet karibisk kultur, men etter at politiet ble angrepet etter flere arrestasjoner ble det hele voldelig. Over 100 politi og 60 demonstranter ble skadet.
Da sangen kom ble den møtt med kontroverser siden enkelte kritikere mente det var en låt som var rasistisk, men Strummer var rask med å forklare at sangen handlet om at hvite unge også måtte ta opp kampen slik de svarte hadde gjort.
Black man gotta lot a problems
But they don't mind throwing a brick
White people go to school
Where they teach you how to be thick
Låten nådde opp til en 38.plass på de britiske hitlistene. B-siden var låta 1977.
Sangen er for øvrig forskjellig på singelversjonen og albumversjonen. På singelversjonen er det politisirener i starten, mens albumversjonen har Mick Jones som teller 1,2,3,4 i starten.
Et siste apropos er at dette er den siste låten Mick Jones og Joe Strummer spilte sammen. I november 2002 var Mick Jones blant publikum på en konsert til Strummer, og Jones kom på scenen med ham. Jones hadde flere ganger nektet å spille låten live for The Clash siden han mente låten ikke var god nok, og det var muligens med en ironisk dytt at Strummer sa til ham på scenen:
- This one's in 'A', you know it.
Strummer døde en måned senere av hjerteinfarkt.
Det første albumet: The Clash
Den 8.april 1977 kom det første albumet til det som offisielt var en trio (Joe Strummer, Mick Jones og Paul Simonon). Terry Chimes (under navnet Tory Crimes) var med som innleid trommis. Låten hadde 14 låter i sin originalutgave. Strummer var hovedvokalist på alle låtene med unntak av Remote Control og Hate & War som Jones og Strummer sang sammen samt Protex Blue som Jones sang. Alle låtene var også skrevet av Strummer/Jones med unntak av What's My Name? som Levene hadde vært med på å skrive og coverversjonen Police & Thieves.
Åpningslåta Janie Jones handler om en meget kjent dame i London. Hun het egentlig Marion Mitchell, og var horemamma. Hun var også involvert i en såkalt payola-skandale hvor radioverter fikk penger for å spille enkelte låter, noe som gjorde at hun ble arrestert i 1973 og dømt for hallikvirksomhet og bestikkelser. Hun fikk en syv års dom. I 2006 ga Babyshambles ut en cover av låte til inntekt til Joe Strummers veldedighetsorganisasjon, Strummerville. I videoen deltar den virkelige Janie Jones og Mick Jones.
Den andre låta på albumet, Remote Control, ble i all hovedsak skrevet av Mick Jones etter Anarchy Tour i 1976/77. Turneen hadde Sex Pistols, The Damned, The Heartbreakers og The Clash. Det var planlagt 20 konserter, men kun 7 ble gjennomført etter politisk press og press fra politiet. I låta synges det om et møte i Mayfair, som sannsynligvis omhandler et møte i EMI hvor plateselskapet (Sex Pistols sitt) trakk støtten til turneen. Det mest ironiske for en låt som omhandler at plateselskapet ikke støtter sine egne artister er at CBS ga ut låta mot ønskene fra The Clash (som ønsket Janie Jones som sin andre singel).
Da debutalbumet kom ut i USA i 1976 ble låten Complete Control lagt inn etter Remote Control. Låten handler om hva som skjedde da CBS ga ut singelen (som den andre singelen fra albumet) møt ønskene til The Clash, låten er også kritikk av manager Bernie Rhodes for The Clash og Malcolm McLaren for Sex Pistols. Coveret på singelen var for øvrig det samme som albumet, men med en annen bakgrunnsfarge.
Mick Jones hadde skrevet en kjærlighetslåt han hadde kalt I'm So Bored WIth You, og låten handlet om kjæresten hans da han skrev den. Da gruppa skulle spille inn sangen så hadde det skjedd en misforståelse slik at backupsangen ble USA istedenfor You. Da gruppa hørte gjennom første innspilling fant man ut at det var en ganske mye bedre tekst, og flere deler av låta ble forandret. Det er i hvert fall en av teoriene, en annen er at Strummer hørte feil da Jones spilte den for ham. Uansett var det originalt en slags kjærlighetssang som ble til noe helt annet.
Låt fire var White Riot, før Hate & War, What's My Name og Deny (sistnevnte var også en kjærlighetssang om samme kjæreste som låta over). Siste låt på A-siden av albumet var London's Burning. Uansett hva du måtte ha trodd så handler låta om trafikkproblemer, forsåvidt.
I'm up and down the Westway, in an' out the lights
What a great traffic system - it's so bright
I can't think of a better way to spend the night
Then speeding around underneath the yellow lights
Den første låta på andresiden av albumet var Career Opportunities. Det er en låt som omhandler de sosiale problemene i England, spesielt blant unge og hvilke muligheter man hadde. Den første tekstlinja er basert på jobben Mick Jones hadde før han begynte i The Clash: Han åpnet brev som skulle til stat og regjering i England for å sjekke at det ikke var bomber i dem.
Så fulgte Cheat og Protex Blue før coverversjonen Police & Thieves. Låten var opprinnelig en reggealåt gitt ut av Junior Murvin i 1976, og skrevet/produsert av Lee "Scratch" Perry.
Nest siste låt på albumet er 48 hours før Garageland avslutter det hele. Den siste låta er et svar på hva en kritiker fra NME skrev om The Clash i 1976:
the kind of garage band who should be returned to the garage immediately, preferably with the engine running, which would undoubtedly be more of a loss to their friends and families than to either rock or roll. Their guitarist on the extreme left, allegedly known as Joe Strummer, has good moves but he and the band are a little shaky on ground that involves starting, stopping and changing chords at approximately the same time.
Kritikeren var Charles Shaar Murray. To år senere anmeldte han The Clash igjen og kalte gruppa "sannsynligvis den aller beste i verden akkurat nå."
Da albumet ble gitt ut i 1979 i USA ble låtene Deny, Cheat, Protex Blue, 48 Hours og originalversjonen av White Riot utelatt. De ble byttet ut med Clash City Rockers, Complete Control, singelversjonen av White Riot, (White Man) in Hammersmith Palais, I Fought the Law og Jail Guitar Doors).
Rett etter at innspillingen var over ble Nicky Headon med i bandet som trommis, han fikk raskt kallenavnet Topper.
Her er for øvrig de to forskjellige versjonene av albumet:
Gruppa løp inn igjen i studio for å få amerikansk suksess.
Historien om The Clash - del 2
Historien om The Clash - del 3
Historien om The Clash - del 4
Historien om The Clash - del 5